Marrakech

Marrakech, altså! En by fylt av kontraster – den gamle byen med sine souker (markeder) og trange smug, den moderne delen med brede fortau, McDonald’s og H&M. As og mas og masse folk på makedet, fred og ro (men tidvis fremdeles masse folk) i hagene. Mennesker som kun vil tjene penger på deg og mennesker som genuint kun vil at du skal ha det bra. Marrakech har alt.

Jeg hadde tre dager i byen – først planla jeg kun én for å ha to dager på ørkentur, men det ble fort gjort om på som heldigvis bidro til et litt mindre travelt og stressende opphold i byen. Første dag vandret jeg rundt i medinaen og spiste lunsj ved “den store plassen” – der man egentlig ikke bør spise fordi turistplass = altfor høye priser, men når man er vant til norske priser merker man ikke det dag en og maten var uansett god. Jeg ble mast på og snakket til en halv trilliard ganger og innså for n’te gang i mitt liv at jeg hater folk haha (elsker mennesker da). Enten vil de selge deg noe, eller så vil de vise deg veien og ta betalt for det etterpå eller så roper de etter deg fordi “hello beautiful, why you not want to talk to me?”. Som jeg fortalte i forrige innlegg endte jeg jo til og med opp på “berber auction”, langt i motsatt retning av der jeg egentlig skulle, takket være noen som skulle “vise meg veien”. Noen er selvfølgelig bare tvers gjennom snill og vil ingenting annet enn å kun hjelpe deg, uten betaling, men de holder seg som regel i ro til du spør dem selv. Stort sett.

Dag én endte i et aldri så lite mentalt breakdown fordi jeg akutt følte meg ekstremt aleine og ensom, men det ble heldigvis en kortvarig “depresjon”. Neste dag møtte jeg Anas fra CS og hans kompis Ayman som tok meg med og viste meg Bahia og Baiia Castles. Mye kjekkere med dem enn med skikkelige guider som forteller veldig mye informasjon jeg aldri får med meg (sånn sett er jeg en sykt dårlig turist) og jeg fikk meg personlig fotograf og assistent på kjøpet. Vi tok turen videre ut av gamlebyen og gikk innover “den moderne delen” – jeg er så glad jeg fikk sett litt av den delen også og fikk litt helheten av Marrakech! Vi gikk gjennom en rolig og fin hage og spiste på en super restaurant med god kvalitet og enda bedre priser. Så dro vi tilbake til gamlebyen og satt under tak på en takterrasse og drakk te mens regnet høljet ned (for ja, det er jo typisk min flaks). Her møtte vi etter hvert også en siste kompis, Issam, og vi satt vel der i mange timer før Issam og Ayman måtte gå. Anas og jeg gikk en runde rundt på den store plassen før han så fulgte meg hjem så jeg slapp å gå aleine i mørket i trange og skumle (haha) smug. Alt i alt en veldig vellykket dag og ikke minst – jeg ble ikke mast på! Én gang ble jeg ropt etter denne dagen, da gikk jeg et par meter fra Anas, ellers er det ingen som roper etter deg så lenge man henger med lokale, verdt det så til de grader!

Tredje og siste dag i Marrakech hadde jeg tenkt å dra tidlig til Jardin Majorelle, kanskje vandre litt aleine i souken og så møte Anas på ettermiddagen, men gjett om det regnet når jeg sto opp? De andre dagene regnet det typ en time om gangen og ble så opplett igjen, men denne dagen sluttet det ikke før 14 – DA ble det endelig fint og jeg kunne begi meg ut på tur. Det var altså her det gikk galt og jeg klarte å bruke tre timer til et sted jeg burde klart på tretti minutt, men absolutt verd å få se souken på den måten. Vel fremme var det selvfølgelig tidenes kø for å komme inn i Jardin Majorelle, men absolutt verd det til slutt – veldig fint og ikke minst et bloggverdig sted for en photoshoot – de viktige ting i livet. Jeg var jo aleine og begynte først å kleine meg til med selfiestang, men etter hvert ble en av vaktene min personlige fotograf og fem minutter før stengetid tok det virkelig av – han dro meg rundt i hele hagen, stilte meg opp, sa hvor jeg skulle stå og se og ikke minst hvordan. Han visste nøyaktig hvordan han ville jeg skulle posere for at bildene skulle bli bra, det er bare så synd jeg er så langt fra noen modell man kan komme så resultatet ble jo så som så – av sikkert femti bilder ble jeg fornøyd med kanskje tre. Sånn er det når man kun er fin når man smiler, men smiling ikke er lov som modell. Uansett veldig gøy og han må jo ha vært verdens kuleste vakt!

Kvelden og Marrakech-oppholdet ble avsluttet på kafé sammen med Anas, Ayman og Issam – altså på best tenkelig vis. Hyggeligere folk å henge med skal man lete lenge etter og jeg kan vel trygt si at de ikke bare gjorde oppholdet i Marrakech, men generelt i hele Marokko veldig mye bedre. De ga meg et bedre bilde av hvor hyggelige marokkanere egentlig og gjorde meg rustet for reisen videre og jeg kommer ikke over hvor takknemlig jeg er for det! Marrakech hadde gjort sitt, nå var det opp til landet forøvrig å gjøre resten (… og meg selv, da)!

Getting lost in Marrakech

Altså, å gå seg vill må være den beste måten å oppdage steder på! Så lenge man klarer å legge vekk de tankene om at “nå har jeg faktisk ikke peiling på hvor jeg er og hvordan jeg kommer meg ut igjen” og erstatte de med “det ordner seg til slutt”, for det gjør jo tross alt (nesten) alltid det.

Min første dag i Marokko og Marrakech var jeg litt lost, men det skal jo ikke vises for folk så google map’ing ble gjort i skjul og da fungerer det som regel ikke så bra. “Hey miss, the square is the other way” sier plutselig en fyr. “Pokker”, tenker jeg, men svarer at takk, men det er ikke der jeg skal. God på å lyge, si. “Ånei, hvor skal du?” Jeg svarer at jeg bare vil kikke meg litt rundt, håper å slippe unna med det, men så klart ikke. Han tipset om “berber auction”, jeg tenkte at “jaja auksjon/marked kan jeg bli med på, da velger man jo selv om man vil kjøpe noe”. Vi gikk og vi gikk og på et tidspunkt skulle han en annen vei, så han overleverte meg til en eldre mann og vi gikk enda litt til. Så kom vi frem – det var jo ikke noe auksjon, men en omvisning for å se hvordan de behandlet og farget skinn. Jeg innså med en gang at “dette vil de ha betalt for”, men så heldigvis et skilt på en vegg med “visiting is free” og var godt nøgd.

Viste seg etter hvert at de selvfølgelig ville ha betalt likevel, men jeg hadde praktisk talt akkurat landet og hadde kun store sedler – endte opp med å kjøpe litt te for å få vekslet og ga en liten sum til han som viste meg stedet for å slippe dårlig stemning, han hadde tross alt vært veldig hyggelig og tålmodig med meg hele veien. Stedet i seg selv var ikke veldig big deal, men kult å ha sett, ikke minst i korte trekk se litt hvordan de jobber. Litt mindre kult da jeg sjekket google maps og innså at jeg var langt fra der jeg ville være, men man finner jo alltid tilbake og jeg fikk sett gater og smug jeg ikke ellers ville sett – gjerne helt rensket for turister.

Neste dag ble jeg passet på fra morgen til kveld, men dag tre klarte jeg det store – bruke tre (!!!) timer på å komme meg et sted jeg tenkte skulle ta meg en halvtime. I stedet for å gå via “the big square” fra hostellet bestemte jeg meg for å gå motsatt vei og heller finne hovedveien der. Det skulle ikke være så vanskelig i følge google maps (innser nå det virker som jeg er sponset av de, men google maps er seriøst min beste venn haha), men jeg gikk meg altså så vill at jeg nesten fikk litt panikk til slutt. Der jeg trodde jeg gikk i en viss retning fant jeg plutselig ut at jeg gikk i sirkel, så til slutt la jeg vekk hele telefonen og bare gikk og gikk – til jeg plutselig så flere og flere mennesker og plutselig var ute på “the big square”. Det gikk ikke akkurat som planlagt med andre ord, men det var kanskje noe av det beste jeg fikk oppleve i Marrakech – souker utenfor området turistene beveget seg i, turistfrie gater og ikke minst få sett litt av dagliglivet til de som bor i medinaen. Og det gikk jo bra til slutt!

Å finne sæ sjæl

Den følelsen når du er i Marokko og det regner så mye at du ikke orker tanken på å forlate hostellet/riaden en gang… Typisk min flaks værmessig, men det var vel meningen jeg skulle blogge i dag, da! Etter langt om lenge.

Så, over et år har gått siden jeg sist satte spor av liv på denne saken jeg kaller en blogg og på den tiden har det skjedd både mye og lite. Jeg vet jeg mange ganger i løpet av dette året har sagt “Vi må møtes snart, men akkurat denne uken er det litt mye som skjer” til venner. Når jeg ser tilbake var det vel egentlig lite “fysisk” og “tidsmessig” som skjedde, men mentalt har det nok skjedd en hel del.

Tidligere har jeg aldri helt skjønt den greia med å “finne seg selv” – hva mener man med det, liksom, hva er det man skal finne? Folk reiser for å finne seg selv, som om den egentlige meg ligger i et annet land og venter på at jeg skal finne “meg” der. Neida, jeg skjønner jo at det ikke er det som er greia – og at det kan være lettere å finne utav seg selv et sted ingen kjenner deg og ingen har forventninger til hvem eller hva du skal være er jo ikke så vanskelig å forstå. Men jeg tror altså jeg har begynt å finne meg selv dette året, eller egentlig de siste to. Hjemme. Blant alle som mener, tror og vet.

Jeg mener ikke at jeg har funnet ut av alt – jeg har fortsatt mye å lære og jeg er fremdeles ofte usikker på meg selv, men jeg har innsett mye. Jeg tror kanskje det er det det handler om, det å finne seg selv. Ikke at jeg nødvendigvis alltid finner nye sider ved meg selv, men jeg blir gjerne mer bevisst og oppmerksom på de som er der – sider som kanskje alle andre ser og har sett lenge, men som plutselig går opp for meg at jeg har. Og at jeg innser at jeg kanskje har andre preferanser og behov enn jeg gjerne har trodd eller håpet at jeg har.

Jeg har for eksempel alltid tenkt jeg er introvert. Jeg tror fremdeles jeg til dels er det – jeg trenger tid for meg selv, jeg trives til dels i eget selskap. Men jeg har innsett det siste året at jeg også fort blir ensom. Jeg trenger også å være rundt folk og jeg får energi også av det. På vinteren kan én dag helt alene være nok til at kvelden blir utrolig tung, selv om hele dagen har vært fin. Og om jeg er mye rundt folk kan bare en liten time aleine være nok til å være tilbake på topp. Så kanskje er det ikke så svart-hvitt. Kanskje er jeg ikke introvert eller ekstrovert, kanskje er jeg begge deler? Og sånn egentlig – hvilken rolle spiller vel det, så lenge man vet hva man selv trenger for å ha det bra?  Og nettopp det er vel en av mange ting jeg har begynt å finne ut av det siste året. Det tar tid det også, si.

 

 

Jaipur – The Pink City

Torsdag 02.02.17

Vi har sett elefanter! Hjerter i øynene, haha. Vel, ikke frie, ville elefanter da, malte elefanter som brukes for turisme. Vi skulle besøke Amber Fort hvor man kan ri opp på elefant i stedet for å gå, men akkurat det ønsket ikke vi, noe vi gjorde klart for reiseselskapet før de bestilte turen. Vi var litt usikker på om vi kom til å angre – det er så vanskelig å vite hva som er rett og galt (skrev hun og gjorde en rask research – det er galt, haha) og det er jo en veldig kulturell ting her i India, men heldigvis kjente jeg ikke et snev av anger når vi kom opp og fikk se de. Ikke at de så ut til å ha det veldig fælt – ikke for tynne og det var regler for hvor mange turer de gikk, men noen så ganske slitne ut. Fine var de hvert fall, med maling i ansiktet, selv om det jo ikke er helt riktig det heller. 

Så, vi startet dagen i dag ved bygningen på det øverste bildet og allerede har jeg glemt hva det var – historie er ikke egentlig min ting. Men – den fargen bygningen er i, slik er alle bygningene i Old Jaipur, som er grunnen til at byen kalles “The Pink City”. I utgangspunktet var faktisk alle bygningene gule, men da Prins Albert skulle besøke byen i 1876 valgte kongen å male alle bygningene i denne terrakottafargen for å ønske ham velkommen. Skal si de satte pris på gjestene sin på den tiden!

Neste punkt på agendaen var Amber Fort hvor vi som nevnt boikottet elefantryggen, men for et sted! Så vakkert. Detaljene på spesielt den ene veggen var så godt utført og “inne i fortet” var det også et eget lite bygg (hadde lyst å si tempel, men det tror jeg ikke det var – hei hukommelse) dekorert med masse små speildetaljer utenpå veggene. Det ble etter hvert akkurat litt for mye informasjon og litt for mange like rom å se for min del, men det er så absolutt verdt et besøk!

Videre dro vi til Jantar Mantar Observatory og The City Palace. Jantar Mantar var så utrolig kult og fascinerende og var kong xxx eget astrologiobservatorium, bygget for selv å kunne følge med og for at andre mennesker skulle kunne lære astrologi. Her fikk vi innføring i hvordan ulike instrumenter fungerte, blant annet et solur (?) som var bygget slik at skyggen skulle kunne vise tiden med tjue sekunders nøyaktighet. Man blir litt skeptisk, men gjett om det fungerte – “so, from the look of this the time now should be around 3:39” og hva var klokken når vi sjekket herr iPhone? Joda, 15:39! Så vanvittig kult! Så hadde de også ulike påler for de ulike stjernetegnene blant annet og mange andre instrumenter med ulike funksjoner. Like ved siden av lå City Palace hvor det så ut til at de holdt på å lage i stand til et stort event i kveld – skal bare se vi gikk glipp av et bryllup der, typisk vår flaks!

Vi avsluttet en super dag med en super guide med en kjøretur rundt hele gamlebyen for å se gatene, markedene og ellers det som var. Egentlig skulle vi vel gått, men guiden var nok like sliten som oss, haha! God kar. Og om noen skal til Jaipur og trenger en guide: ta kontakt med meg så skal dere få kontaktinfoen hans, han er virkelig god som gull!

 

Roadtrippin’ in Rajasthan

Onsdag 01.02.17

I dag møtte vi sjåføren vår, han som skal holde ut med oss hver dag i nesten en uke! Jeg husker ikke en gang navnet hans, stakkar, som jeg nesten aldri gjør med noen indere. Når sant skal sies husker jeg nesten aldri navn på folk jeg hilser på hjemme heller, jeg er for opptatt med å klare å si mitt eget navn, som om det skulle være så vanskelig etter å ha bært det i over 25 år. Uansett, sjåføren – han er kjempesnill og søt og minner egentlig veldig om bestefar. Lett smil om munnen selv når han slapper av (i motsetning til meg som får tidenes surpomp-face), rolig, snill og stille. Koser seg med å kjøre bil. Rett og slett en skikkelig go’kar!

Vi kjørte fra Agra i dag tidlig og etter en god time i bilen stoppet vi for å møte roadtrippens første guide som skulle vise oss Fatehpur Sikri. Han var… tja. Ikke den beste guiden jeg har vært borti kan man si! Snakket fort og gebrokkent så vi knapt fikk med oss halvparten, raste oss gjennom stedet og dirigerte oss til hvor det var best å ta bilder med kameraene han til stadighet dro ut av hendene på oss. Ble ikke mye ro til å få sett seg om selv og ta bilder av det man selv ønsket, men vi fikk i alle fall sett stedet – et sted, slik jeg forstod, kongen brukte 4 år på å bygge, før han 12 år senere så seg nødt til å forlate det grunnet vannmangel etter at innsjøen tørket ut. Stedet står i dag på UNESCOs verdensarvliste. 

Etter et stopp her satte vi kursen videre mot Jaipur hvor vi møtte vår neste guide – en helt annen opplevelse. Han tok oss med for å vise oss det nydelige tempelet Birla Mandir og fortalte om både hinduistiske guder, bygningen, kultur og ga oss tid til å se oss om litt selv også. Først i dag lærte jeg at Shiva, Visnu, Ganesh ++ er hinduistiske guder og ikke buddhistiske, haha! Jeg har hele tiden forbundet dem med Buddha (de selger jo Buddha- og hindugud-rekvisita side om side overalt, haha) og tenkt at det er buddhismen som har mange guder, men der tok jeg altså grundig feil. Begynner etter hvert å forstå hvor den 3’eren i religion på VGS kom fra, haha!

Vel, nå har guiden vår gitt oss kvelden av for å slappe av, på et herlig fint hotell her i Jaipur (vi var veldig spent på hvilken standard reiseselskapet hadde lagt seg på ettersom de har bestilt alt for oss, men det ser ut til at de har gått for en ganske høy en så langt hvert fall). I morgen møter vi ham igjen for å se resten av det Jaipur har å by på – eller i hvert fall en liten del av det. Blir nok en travel dag!

 

Agra With SuperMario

Tirsdag 31.01.17

I går toget vi fra Rishikesh (/Haridwar) til Agra – en togtur som skulle ta oss ca. 9 timer, men som endte opp med bortimot 11. Vi hadde billetter til klasse “3AC” som er “billigste luksus” slik vi har forstått det, hvor vi alle fikk hver vår seng. Ganske ok, men med tre senger i høyden går det ikke an å sitte i sengen med mindre man legger ned den midterste  – man er med andre ord ganske avhengig av at de andre vil det samme som deg, men hey – det funket det også. Uansett er det litt spennende å ha tatt tog i India sammen med resten av lokalbefolkningen og å ha sett alle kontrastene vi suste forbi utenfor vinduet!

Vi hadde fått anbefalt av noen amerikanere vi møtte i Rishikesh å bo på Aman Homestay og gjett om vi er glad for det! Kjempekoselig “bed & breakfast” hos en superhyggelig familie, med fine rom og utsikt mot Taj Mahal(!). Her spiser vi nydelig hjemmelaget frokost og middag sammen med de andre gjestene og utveksler tips, erfaringer og historier rundt bordet. Matlagingskurs kunne vi også fått her, noe jeg egentlig ville, men som vi rett og slett ikke har fått tid til. Dagen i dag har nemlig gått i ett med alltid så blide SuperMario!

Fra togstasjonen i går tok vi en prepaid taxi hvor vi møtte superkule AliBaba – muligens litt dopet. Han hadde fått mange gode tilbakemeldinger i boken sin og ønsket å være sjåføren vår i dag, men ettersom vi ikke hadde fått tenkt så mye ble vi enige om å ringe i går kveld om vi trengte han. Det gjorde vi ikke, og endte heller opp med å bestille en tuktuk for hele dagen med om mulig enda kulere SuperMario! Han sang, smilte og lo og kom med spøker og visdomsord hele tiden og tok oss hvor enn vi ville. Blant annet også til en restaurant for å spise lunsj, hvor selveste AliBaba kom valsende inn midt i middagen – heldigvis uten noen sure miner, haha. 

Vi startet dagen med Agra Fort, videre til Baby Taj (miniversjon av Taj Mahal – som SuperMario sa: “it’s cute”, haha) og endte dagen med solnedgang ved det virkelige Taj Mahal. Innimellom dette var vi som nevnt også på restaurant, samt innom først noen kunstnere som laget kunst av farget stein (som bordplater o.l., samme teknikk som er brukt i veggene av Taj Mahal, visstnok var kunstnerne som jobbet på Taj forfedrene til disse kunstnerne) og deretter teppemakere. Spennende å se hvordan de jobber og hvor mye fint de lager, men håndverk er naturlig nok dyrt og vi hadde ikke råd å kjøpe med oss noe herfra. Uansett hadde vi en superfin dag, mye takket være gode SuperMario!


Utsikt fra Aman Homestay mot Taj Mahal


Bildene over: Agra Fort

Bildene under: Baby Taj


Kunstnerne:

“If you are good you meet all the good people in the world, it’s the karma”

– SuperMario

Update & Taj Mahal

Taj Mahal! For et bygg, hvordan man har klart å lage noe slikt er for meg uforståelig. Så vakkert, så spesielt og så mange detaljer. Når det er sagt – den “wow”-faktoren folk snakker om, hvordan man blir stående og bare måpe når man kommer inn gjennom “porten”, akkurat den opplevde ikke jeg. Tror dog det har med folkemengden å gjøre – det er så mye folk der, men noe annet kan man vel heller ikke forvente. Vi var veldig frem og tilbake på når på dagen vi skulle dra dit – reisebyrået anbefalte soloppgang, men AliBaba (forklaring kommer i innlegg om Agra) sa at da var det så mye tåke, vi burde ta solnedgang. De vi bodde hos sa “Fog? No, there is no fog, haha”, mens noen andre gjester sa at “joda, det er mye tåke”. Vi gikk for ettermiddag/solnedgang etter anbefaling fra sistnevnte, noe vi var veldig glad for! Da vi våknet neste morgen var det så mye tåke at man nesten ikke kunne se noe som helst og de stakkars jentene som ikke var informert om mulig morgentåke hadde dratt til Taj Mahal uten å nesten kunne se noe som helst. Den er litt kjip! Vi er glad vi gikk når vi gjorde, og utover ettermiddagen fikk vi også området litt mer for “oss selv” ettersom det begynte å nærme seg stengetid. Anbefales absolutt, hvert fall på denne årstiden – andre tider av året kan muligens soloppgangen være vel så fin!

Herlighet, vi har vært så mye frem og tilbake på denne turen – sett mye, riktignok, og vært mange steder, men vi kunne sikkert ha klart alt sammen på nesten halve tiden om vi hadde planlagt godt og reist mer praktisk. Tingen er jo at vi har hatt Nathan i Rishikesh hele tiden og vi har jo villet bruke litt tid med ham også, men nå har vi forlatt ham “for godt”, haha. Det skal sies at det skjedde for over en uke siden, og nå er det bare noen få dager siden vi møter ham igjen i Delhi for å fly hjem til Norge. Fy søren, fem uker har gått fort!

Nå har vi kommet oss til Mumbai hvor vi blir til vi skal hjem på fredag, men før vi kom hit har vi hatt oss en real rundreise. Mandag forlot vi Rishikesh for siste gang og satte kursen mot Agra med tog. Der bodde vi to netter før vi ble plukket opp av verdens skjønneste sjåfør (som knapt snakket engelsk; Reiseselskapet vårt: “The driver will speak very good English so communicating will be no problem”. Right). Han skulle kjøre oss rundt i Rajasthan i fem dager, stakkaren. Fra Agra dro vi til Jaipur, hvor vi bodde i to netter, før vi kjørte videre for en natt i Pushkar og to i Udaipur. I går tok vi farvel med ham på flyplassen der og kom frem til luksushotellet (!) vårt her i Mumbai, med bloggverdig internett haha. Litt utflukter blir det nok her også, men nå er vi egentlig såpass slitne hele gjengen at så veldig travle dager blir det nok ikke her. Planen nå er å fortelle mer om uken vi har hatt og resten vi har gjort på her i India, men for nå får dere nøye dere med bilder fra mektige Taj Mahal.

Alle skal ha bilder med de hvite, si!

Gutten på det nederste bildet fortjener noen ord. For en sjarmør! Normalt forsøker vi å styre unna folk som prøver å selge souvenirer på gaten, men han har var så skjønn. Skulle selge små nøkkelringer, men sikkert for nærmest første gang, så når Cec og Silvia prøvde å kjøpe én hver (riktignok til en pris som sikkert tilsvarer minst tjue stk) endte han opp med å dytte alle han hadde i hendene på dem som gaver haha. Alle, både andre selgere og oss, heiet, high-fivet og lo, han var så herlig! Han lærte riktignok fort, så når han hadde hentet flere og ville selge til meg også fikk jeg kun den ene. Definitivt en kommende businessmann!

For et apeliv!

Å komme til Rishikesh var som å komme til apenes by, har jeg sagt det? Jeg tror jeg har glemt å si det. Silvia vekket meg i taxien på vei dit for at jeg skulle få se den ene apen vi kjørte forbi, men ganske snart etter hadde vi kjørt forbi sikkert tjue til så den “ene” var plutselig ikke så spesiell lenger. Idet vi steg ut av bilen i Rishikesh ble vi fulgt over en liten haug og ned noen trapper, fram til den røde broen jeg har sikkert hundre bilder av – broen over til den siden av Ganges vi bor på. Der var velkomstkomiteen klar: det virkelig kryr av aper der.

Jeg som har elefanter og aper som mine absolutte favorittdyr (kommet til riktig land, si) var jo mildt sagt happy og superfascinert over å få komme så nærme og tett på “ville, frie” aper. Så gikk det noen dager, og nå enser jeg de nesten ikke engang, så vant har jeg blitt til de. Det er så rart! Nå har de blitt fast inventar i hverdagen – og en stopper for å kunne kjøpe take-away fra andre siden av broen, du får aldri mat med deg forbi de snikene der!

Som nevnt var vi for noen uker siden på fjelltur i Rishikesh for å se soloppgangen, og før vi tok fatt på “nedstigningen” satt vi og spiste frokost på en liten kafé oppi fjellet. Mot slutten av måltidet, like etter Cecilie hadde rukket å bemerke hvor rart det var at det ikke var noen aper rundt oss, kom plutselig hele flokken. Den lille hunden til kaféeieren prøvde hardt å jage dem bort, men uten tegn til hell, og plutselig var vi omringet av aper som prøvde (og klarte) å stjele maten vår. På et tidspunkt stod plutselig den ene apen og freste mot en brasilianer vi spiste med, uten at vi helt skjønte hvorfor, og før vi visste ordet av det flokket resten av apene seg rundt og vi satte på sprang, hele gjengen – med apene hakk i hæl. Det gikk heldigvis bra!

En annen dag satt vi på koselige Ganga Beach Café, med utsikt over elven, og spiste da vi plutselig hørte så mye skrikelyder. Etter litt speiding fant vi ut at det var en liten ape som fløt nedover i elven og tilsynelatende flere aper som løp langs berget ved elven for å prøve å redde opp den lille. Flere aper kom til og vi ble rørt over å se hvordan alle apene prøvde å hjelpe til, selv når de gang på gang ikke klarte å dra den opp. Vi hadde jo mest lyst å løpe over broen og hjelpe de selv, men det var ikke akkurat så god tilgang til der de var, og ikke visste vi hvordan de ville reagert. Etterpå var vi for så vidt glad for dét – etter å ha fulgt alt nøye fant vi plutselig ut at apene ikke prøvde å hjelpe den lille, men faktisk aktivt dyttet ham ut i vannet igjen hver gang han prøvde å klatre opp. Vi hadde vel blitt reine apematen hadde vi prøvd å hjelpe til! Til slutt kom heldigvis en annen ape som beskyttet og hjalp den lille og vi tror det hele gikk bra.

Fine dyr er de i alle fall, disse luringene, selv om de også er noen utspekulerte tullinger! 

Kunjapuri

For rett over en uke siden ble vi med på en fjelltur organisert av det turistbyrået i Rishikesh vi har brukt til ALT (Wildsplash – de er helt fantastiske, hele gjengen). Vi hadde ikke fått med oss så mye, annet enn at vi skulle gå litt, se soloppgang, se et fossefall og få litt frokost. Dette hadde jeg tolket som at “vi kjører et stykke, går litt, ser soloppgang, går tilbake og kjører ned igjen”. Fossefallet hadde jeg helt glemt. Jeg tok stort sett feil på det meste – viste seg at vi kjørte helt til topps (en times kjøring), så solnedgang, var innom et lite tempel, spiste frokost og gikk hele veien ned igjen til Rishikesh. Vi gikk i sikkert 3-4 timer, nedover, som ikke var så godt for knærne, men fy søren for en fin tur!

Det skal sies at vi trodde vi var på et Himalaya-fjell (et lavt et så klart, tross at vi var på 1600 m høyde), men det var vi altså ikke. Alle fjellene vi så, som vi også trodde var en del av Himalaya, var heller ikke det, haha! Vi fikk vite at normalt sett kan man se de snødekte Himalaya-fjellene fra toppen der vi var, men grunnet en del tåke gjorde ikke vi det. Litt skuffet over akkurat det, men været får man ikke gjort så mye med.

Selve soloppgangen syns vel ikke jeg var så fantastisk, men fint å ha sett. Etter en tur i tempelet spiste vi frokost med resten av gruppen vår (to brasilianere og en brite, pluss guiden vår), hvor vi plutselig ble angrepet av aper! Forteller mer om det i et annet innlegg. Så skulle vi starte turen nedover. Briten var fremdeles i rehabiliteringsfasen etter en alvorlig fallulykke for et år siden og kunne ikke gå så mye, og når brasilianerne fikk høre det var snakk om en flere timers tur meldte de også seg ut og fikk sitte på med bilen ned igjen. Gjett om de kan angre!

Vi fikk se så mye fin natur og hadde en så utrolig fin tur ned! Møtte mange lokale som bodde oppover i fjellet gjorde vi også, og jeg lære meg å bli flinkere til å tørre å spørre om å få ta bilder av mennesker. Jeg er så pinglete på sånn, og da tør jeg heller ikke å ta bilder. Må må må bli flinkere! Her kommer i alle fall et lite dryss av de bildene jeg faktisk tok:


 

Beachlife in Goa

20.01.17

I skrivende stund sitter jeg i sengen i stråhytten vår på stranden, under det koselige myggnetteltet som liksom gjør sengen til en liten, gjennomsiktig “hule”, med stråveggen rullet opp til taket slik at den nydelige sjøutsikten kommer til syne, og nyter enda en herlig solnedgang. Herlighet for et idyllisk sted vi klarte å kapre til oss de første dagene av oppholdet vårt her i Goa! Her har vi gjort ingenting annet enn å spise, ligge på stranden, spise litt til og å nyte solnedganger fra den koselige hemsen vår på Beachstreet Resort. Det har vært så fint!

Det er dyrere her, uten tvil. Skal sies at restauranten på hotellet er noe dyrere enn restaurantene nedover gaten, men jeg tipper vi betaler bortimot dobbel pris for mat her enn i Rishikesh, og i butikkene i gaten måtte jeg betale 300 rupi for en shorts i akkurat samme stoff som en bukse jeg i Rishikesh ga 100 rupi for. Men så tenker man seg om, innser at man betalte kanskje 40 kroner for den shortsen, betaler ca 150 kroner til sammen for middag og drikke til tre personer (og vi bestiller ikke lite), og betaler 20-30 kroner for en drink. Da er det plutselig ikke så gale likevel.

I morgen sjekker vi ut herfra og sjekker inn på et hotell nærmere flyplassen og nærmere “things to do”. Kjekt å flytte på seg litt, men vi kommer til å savne den fine, koselige hytten vår, den fine utsikten fra sengen, å våkne til sjøbris og fuglesang (vel, ærlig talt er det vel kråkeskrik, men hey). De hyggelige servitørene som jobber her, hundene som vanker rundt her som alle har fått seg hvert sitt navn av oss (Knut, Pål – som ble Paulina når vi oppdaget hun var en jente, Samson og Diego). Ikke minst den skjønne mannen som hver dag kommer med kuen sin i bånd for at den skal få spise grønt gress i vannkanten mens han selv sitter timevis i skyggen under broen og venter, med noen turer bort til kuen i ny og ne for å klappe litt på henne. Kuen er liksom hellig i dette landet, men ikke én gang har vi opplevd at noen har tatt så godt vare på kuene sine som han gjør. Kanskje er hun det eneste han har?

Vi har det fint og ser frem til noen late dager til på neste hotell også, før vi flyr tilbake til Rishikesh igjen på søndag. Må jo innom og sjekke hvordan Nathan har det! Nå skal det ha blitt litt varmere der også, så forhåpentligvis slipper vi ullundertøy for å spise frokost og kvelds!