camillaiverden - camilla i verden
Forside Om meg Add meg

Jaipur - The Pink City

Torsdag 02.02.17

Vi har sett elefanter! Hjerter i øynene, haha. Vel, ikke frie, ville elefanter da, malte elefanter som brukes for turisme. Vi skulle besøke Amber Fort hvor man kan ri opp på elefant i stedet for å gå, men akkurat det ønsket ikke vi, noe vi gjorde klart for reiseselskapet før de bestilte turen. Vi var litt usikker på om vi kom til å angre - det er så vanskelig å vite hva som er rett og galt (skrev hun og gjorde en rask research - det er galt, haha) og det er jo en veldig kulturell ting her i India, men heldigvis kjente jeg ikke et snev av anger når vi kom opp og fikk se de. Ikke at de så ut til å ha det veldig fælt - ikke for tynne og det var regler for hvor mange turer de gikk, men noen så ganske slitne ut. Fine var de hvert fall, med maling i ansiktet, selv om det jo ikke er helt riktig det heller. 

Så, vi startet dagen i dag ved bygningen på det øverste bildet og allerede har jeg glemt hva det var - historie er ikke egentlig min ting. Men - den fargen bygningen er i, slik er alle bygningene i Old Jaipur, som er grunnen til at byen kalles "The Pink City". I utgangspunktet var faktisk alle bygningene gule, men da Prins Albert skulle besøke byen i 1876 valgte kongen å male alle bygningene i denne terrakottafargen for å ønske ham velkommen. Skal si de satte pris på gjestene sin på den tiden!

Neste punkt på agendaen var Amber Fort hvor vi som nevnt boikottet elefantryggen, men for et sted! Så vakkert. Detaljene på spesielt den ene veggen var så godt utført og "inne i fortet" var det også et eget lite bygg (hadde lyst å si tempel, men det tror jeg ikke det var - hei hukommelse) dekorert med masse små speildetaljer utenpå veggene. Det ble etter hvert akkurat litt for mye informasjon og litt for mange like rom å se for min del, men det er så absolutt verdt et besøk!

Videre dro vi til Jantar Mantar Observatory og The City Palace. Jantar Mantar var så utrolig kult og fascinerende og var kong xxx eget astrologiobservatorium, bygget for selv å kunne følge med og for at andre mennesker skulle kunne lære astrologi. Her fikk vi innføring i hvordan ulike instrumenter fungerte, blant annet et solur (?) som var bygget slik at skyggen skulle kunne vise tiden med tjue sekunders nøyaktighet. Man blir litt skeptisk, men gjett om det fungerte - "so, from the look of this the time now should be around 3:39" og hva var klokken når vi sjekket herr iPhone? Joda, 15:39! Så vanvittig kult! Så hadde de også ulike påler for de ulike stjernetegnene blant annet og mange andre instrumenter med ulike funksjoner. Like ved siden av lå City Palace hvor det så ut til at de holdt på å lage i stand til et stort event i kveld - skal bare se vi gikk glipp av et bryllup der, typisk vår flaks!

Vi avsluttet en super dag med en super guide med en kjøretur rundt hele gamlebyen for å se gatene, markedene og ellers det som var. Egentlig skulle vi vel gått, men guiden var nok like sliten som oss, haha! God kar. Og om noen skal til Jaipur og trenger en guide: ta kontakt med meg så skal dere få kontaktinfoen hans, han er virkelig god som gull!





























 

  • Roadtrippin' in Rajasthan

    Onsdag 01.02.17

    I dag møtte vi sjåføren vår, han som skal holde ut med oss hver dag i nesten en uke! Jeg husker ikke en gang navnet hans, stakkar, som jeg nesten aldri gjør med noen indere. Når sant skal sies husker jeg nesten aldri navn på folk jeg hilser på hjemme heller, jeg er for opptatt med å klare å si mitt eget navn, som om det skulle være så vanskelig etter å ha bært det i over 25 år. Uansett, sjåføren - han er kjempesnill og søt og minner egentlig veldig om bestefar. Lett smil om munnen selv når han slapper av (i motsetning til meg som får tidenes surpomp-face), rolig, snill og stille. Koser seg med å kjøre bil. Rett og slett en skikkelig go'kar!

    Vi kjørte fra Agra i dag tidlig og etter en god time i bilen stoppet vi for å møte roadtrippens første guide som skulle vise oss Fatehpur Sikri. Han var... tja. Ikke den beste guiden jeg har vært borti kan man si! Snakket fort og gebrokkent så vi knapt fikk med oss halvparten, raste oss gjennom stedet og dirigerte oss til hvor det var best å ta bilder med kameraene han til stadighet dro ut av hendene på oss. Ble ikke mye ro til å få sett seg om selv og ta bilder av det man selv ønsket, men vi fikk i alle fall sett stedet - et sted, slik jeg forstod, kongen brukte 4 år på å bygge, før han 12 år senere så seg nødt til å forlate det grunnet vannmangel etter at innsjøen tørket ut. Stedet står i dag på UNESCOs verdensarvliste. 

    Etter et stopp her satte vi kursen videre mot Jaipur hvor vi møtte vår neste guide - en helt annen opplevelse. Han tok oss med for å vise oss det nydelige tempelet Birla Mandir og fortalte om både hinduistiske guder, bygningen, kultur og ga oss tid til å se oss om litt selv også. Først i dag lærte jeg at Shiva, Visnu, Ganesh ++ er hinduistiske guder og ikke buddhistiske, haha! Jeg har hele tiden forbundet dem med Buddha (de selger jo Buddha- og hindugud-rekvisita side om side overalt, haha) og tenkt at det er buddhismen som har mange guder, men der tok jeg altså grundig feil. Begynner etter hvert å forstå hvor den 3'eren i religion på VGS kom fra, haha!

    Vel, nå har guiden vår gitt oss kvelden av for å slappe av, på et herlig fint hotell her i Jaipur (vi var veldig spent på hvilken standard reiseselskapet hadde lagt seg på ettersom de har bestilt alt for oss, men det ser ut til at de har gått for en ganske høy en så langt hvert fall). I morgen møter vi ham igjen for å se resten av det Jaipur har å by på - eller i hvert fall en liten del av det. Blir nok en travel dag!

































     

  • Agra With SuperMario

    Tirsdag 31.01.17

    I går toget vi fra Rishikesh (/Haridwar) til Agra - en togtur som skulle ta oss ca. 9 timer, men som endte opp med bortimot 11. Vi hadde billetter til klasse "3AC" som er "billigste luksus" slik vi har forstått det, hvor vi alle fikk hver vår seng. Ganske ok, men med tre senger i høyden går det ikke an å sitte i sengen med mindre man legger ned den midterste  - man er med andre ord ganske avhengig av at de andre vil det samme som deg, men hey - det funket det også. Uansett er det litt spennende å ha tatt tog i India sammen med resten av lokalbefolkningen og å ha sett alle kontrastene vi suste forbi utenfor vinduet!

    Vi hadde fått anbefalt av noen amerikanere vi møtte i Rishikesh å bo på Aman Homestay og gjett om vi er glad for det! Kjempekoselig "bed & breakfast" hos en superhyggelig familie, med fine rom og utsikt mot Taj Mahal(!). Her spiser vi nydelig hjemmelaget frokost og middag sammen med de andre gjestene og utveksler tips, erfaringer og historier rundt bordet. Matlagingskurs kunne vi også fått her, noe jeg egentlig ville, men som vi rett og slett ikke har fått tid til. Dagen i dag har nemlig gått i ett med alltid så blide SuperMario!

    Fra togstasjonen i går tok vi en prepaid taxi hvor vi møtte superkule AliBaba - muligens litt dopet. Han hadde fått mange gode tilbakemeldinger i boken sin og ønsket å være sjåføren vår i dag, men ettersom vi ikke hadde fått tenkt så mye ble vi enige om å ringe i går kveld om vi trengte han. Det gjorde vi ikke, og endte heller opp med å bestille en tuktuk for hele dagen med om mulig enda kulere SuperMario! Han sang, smilte og lo og kom med spøker og visdomsord hele tiden og tok oss hvor enn vi ville. Blant annet også til en restaurant for å spise lunsj, hvor selveste AliBaba kom valsende inn midt i middagen - heldigvis uten noen sure miner, haha. 

    Vi startet dagen med Agra Fort, videre til Baby Taj (miniversjon av Taj Mahal - som SuperMario sa: "it's cute", haha) og endte dagen med solnedgang ved det virkelige Taj Mahal. Innimellom dette var vi som nevnt også på restaurant, samt innom først noen kunstnere som laget kunst av farget stein (som bordplater o.l., samme teknikk som er brukt i veggene av Taj Mahal, visstnok var kunstnerne som jobbet på Taj forfedrene til disse kunstnerne) og deretter teppemakere. Spennende å se hvordan de jobber og hvor mye fint de lager, men håndverk er naturlig nok dyrt og vi hadde ikke råd å kjøpe med oss noe herfra. Uansett hadde vi en superfin dag, mye takket være gode SuperMario!


    Utsikt fra Aman Homestay mot Taj Mahal











    Bildene over: Agra Fort

    Bildene under: Baby Taj





    Kunstnerne:










    "If you are good you meet all the good people in the world, it's the karma"

    - SuperMario

  • Update & Taj Mahal

    Taj Mahal! For et bygg, hvordan man har klart å lage noe slikt er for meg uforståelig. Så vakkert, så spesielt og så mange detaljer. Når det er sagt - den "wow"-faktoren folk snakker om, hvordan man blir stående og bare måpe når man kommer inn gjennom "porten", akkurat den opplevde ikke jeg. Tror dog det har med folkemengden å gjøre - det er så mye folk der, men noe annet kan man vel heller ikke forvente. Vi var veldig frem og tilbake på når på dagen vi skulle dra dit - reisebyrået anbefalte soloppgang, men AliBaba (forklaring kommer i innlegg om Agra) sa at da var det så mye tåke, vi burde ta solnedgang. De vi bodde hos sa "Fog? No, there is no fog, haha", mens noen andre gjester sa at "joda, det er mye tåke". Vi gikk for ettermiddag/solnedgang etter anbefaling fra sistnevnte, noe vi var veldig glad for! Da vi våknet neste morgen var det så mye tåke at man nesten ikke kunne se noe som helst og de stakkars jentene som ikke var informert om mulig morgentåke hadde dratt til Taj Mahal uten å nesten kunne se noe som helst. Den er litt kjip! Vi er glad vi gikk når vi gjorde, og utover ettermiddagen fikk vi også området litt mer for "oss selv" ettersom det begynte å nærme seg stengetid. Anbefales absolutt, hvert fall på denne årstiden - andre tider av året kan muligens soloppgangen være vel så fin!

    Herlighet, vi har vært så mye frem og tilbake på denne turen - sett mye, riktignok, og vært mange steder, men vi kunne sikkert ha klart alt sammen på nesten halve tiden om vi hadde planlagt godt og reist mer praktisk. Tingen er jo at vi har hatt Nathan i Rishikesh hele tiden og vi har jo villet bruke litt tid med ham også, men nå har vi forlatt ham "for godt", haha. Det skal sies at det skjedde for over en uke siden, og nå er det bare noen få dager siden vi møter ham igjen i Delhi for å fly hjem til Norge. Fy søren, fem uker har gått fort!

    Nå har vi kommet oss til Mumbai hvor vi blir til vi skal hjem på fredag, men før vi kom hit har vi hatt oss en real rundreise. Mandag forlot vi Rishikesh for siste gang og satte kursen mot Agra med tog. Der bodde vi to netter før vi ble plukket opp av verdens skjønneste sjåfør (som knapt snakket engelsk; Reiseselskapet vårt: "The driver will speak very good English so communicating will be no problem". Right). Han skulle kjøre oss rundt i Rajasthan i fem dager, stakkaren. Fra Agra dro vi til Jaipur, hvor vi bodde i to netter, før vi kjørte videre for en natt i Pushkar og to i Udaipur. I går tok vi farvel med ham på flyplassen der og kom frem til luksushotellet (!) vårt her i Mumbai, med bloggverdig internett haha. Litt utflukter blir det nok her også, men nå er vi egentlig såpass slitne hele gjengen at så veldig travle dager blir det nok ikke her. Planen nå er å fortelle mer om uken vi har hatt og resten vi har gjort på her i India, men for nå får dere nøye dere med bilder fra mektige Taj Mahal.













    Alle skal ha bilder med de hvite, si!















    Gutten på det nederste bildet fortjener noen ord. For en sjarmør! Normalt forsøker vi å styre unna folk som prøver å selge souvenirer på gaten, men han har var så skjønn. Skulle selge små nøkkelringer, men sikkert for nærmest første gang, så når Cec og Silvia prøvde å kjøpe én hver (riktignok til en pris som sikkert tilsvarer minst tjue stk) endte han opp med å dytte alle han hadde i hendene på dem som gaver haha. Alle, både andre selgere og oss, heiet, high-fivet og lo, han var så herlig! Han lærte riktignok fort, så når han hadde hentet flere og ville selge til meg også fikk jeg kun den ene. Definitivt en kommende businessmann!

  • For et apeliv!

    Å komme til Rishikesh var som å komme til apenes by, har jeg sagt det? Jeg tror jeg har glemt å si det. Silvia vekket meg i taxien på vei dit for at jeg skulle få se den ene apen vi kjørte forbi, men ganske snart etter hadde vi kjørt forbi sikkert tjue til så den "ene" var plutselig ikke så spesiell lenger. Idet vi steg ut av bilen i Rishikesh ble vi fulgt over en liten haug og ned noen trapper, fram til den røde broen jeg har sikkert hundre bilder av - broen over til den siden av Ganges vi bor på. Der var velkomstkomiteen klar: det virkelig kryr av aper der.

    Jeg som har elefanter og aper som mine absolutte favorittdyr (kommet til riktig land, si) var jo mildt sagt happy og superfascinert over å få komme så nærme og tett på "ville, frie" aper. Så gikk det noen dager, og nå enser jeg de nesten ikke engang, så vant har jeg blitt til de. Det er så rart! Nå har de blitt fast inventar i hverdagen - og en stopper for å kunne kjøpe take-away fra andre siden av broen, du får aldri mat med deg forbi de snikene der!





    Som nevnt var vi for noen uker siden på fjelltur i Rishikesh for å se soloppgangen, og før vi tok fatt på "nedstigningen" satt vi og spiste frokost på en liten kafé oppi fjellet. Mot slutten av måltidet, like etter Cecilie hadde rukket å bemerke hvor rart det var at det ikke var noen aper rundt oss, kom plutselig hele flokken. Den lille hunden til kaféeieren prøvde hardt å jage dem bort, men uten tegn til hell, og plutselig var vi omringet av aper som prøvde (og klarte) å stjele maten vår. På et tidspunkt stod plutselig den ene apen og freste mot en brasilianer vi spiste med, uten at vi helt skjønte hvorfor, og før vi visste ordet av det flokket resten av apene seg rundt og vi satte på sprang, hele gjengen - med apene hakk i hæl. Det gikk heldigvis bra!









    En annen dag satt vi på koselige Ganga Beach Café, med utsikt over elven, og spiste da vi plutselig hørte så mye skrikelyder. Etter litt speiding fant vi ut at det var en liten ape som fløt nedover i elven og tilsynelatende flere aper som løp langs berget ved elven for å prøve å redde opp den lille. Flere aper kom til og vi ble rørt over å se hvordan alle apene prøvde å hjelpe til, selv når de gang på gang ikke klarte å dra den opp. Vi hadde jo mest lyst å løpe over broen og hjelpe de selv, men det var ikke akkurat så god tilgang til der de var, og ikke visste vi hvordan de ville reagert. Etterpå var vi for så vidt glad for dét - etter å ha fulgt alt nøye fant vi plutselig ut at apene ikke prøvde å hjelpe den lille, men faktisk aktivt dyttet ham ut i vannet igjen hver gang han prøvde å klatre opp. Vi hadde vel blitt reine apematen hadde vi prøvd å hjelpe til! Til slutt kom heldigvis en annen ape som beskyttet og hjalp den lille og vi tror det hele gikk bra.

    Fine dyr er de i alle fall, disse luringene, selv om de også er noen utspekulerte tullinger! 

  • Kunjapuri

    For rett over en uke siden ble vi med på en fjelltur organisert av det turistbyrået i Rishikesh vi har brukt til ALT (Wildsplash - de er helt fantastiske, hele gjengen). Vi hadde ikke fått med oss så mye, annet enn at vi skulle gå litt, se soloppgang, se et fossefall og få litt frokost. Dette hadde jeg tolket som at "vi kjører et stykke, går litt, ser soloppgang, går tilbake og kjører ned igjen". Fossefallet hadde jeg helt glemt. Jeg tok stort sett feil på det meste - viste seg at vi kjørte helt til topps (en times kjøring), så solnedgang, var innom et lite tempel, spiste frokost og gikk hele veien ned igjen til Rishikesh. Vi gikk i sikkert 3-4 timer, nedover, som ikke var så godt for knærne, men fy søren for en fin tur!

    Det skal sies at vi trodde vi var på et Himalaya-fjell (et lavt et så klart, tross at vi var på 1600 m høyde), men det var vi altså ikke. Alle fjellene vi så, som vi også trodde var en del av Himalaya, var heller ikke det, haha! Vi fikk vite at normalt sett kan man se de snødekte Himalaya-fjellene fra toppen der vi var, men grunnet en del tåke gjorde ikke vi det. Litt skuffet over akkurat det, men været får man ikke gjort så mye med.

    Selve soloppgangen syns vel ikke jeg var så fantastisk, men fint å ha sett. Etter en tur i tempelet spiste vi frokost med resten av gruppen vår (to brasilianere og en brite, pluss guiden vår), hvor vi plutselig ble angrepet av aper! Forteller mer om det i et annet innlegg. Så skulle vi starte turen nedover. Briten var fremdeles i rehabiliteringsfasen etter en alvorlig fallulykke for et år siden og kunne ikke gå så mye, og når brasilianerne fikk høre det var snakk om en flere timers tur meldte de også seg ut og fikk sitte på med bilen ned igjen. Gjett om de kan angre!

    Vi fikk se så mye fin natur og hadde en så utrolig fin tur ned! Møtte mange lokale som bodde oppover i fjellet gjorde vi også, og jeg lære meg å bli flinkere til å tørre å spørre om å få ta bilder av mennesker. Jeg er så pinglete på sånn, og da tør jeg heller ikke å ta bilder. Må må må bli flinkere! Her kommer i alle fall et lite dryss av de bildene jeg faktisk tok:


































     

  • Beachlife in Goa

    20.01.17







    I skrivende stund sitter jeg i sengen i stråhytten vår på stranden, under det koselige myggnetteltet som liksom gjør sengen til en liten, gjennomsiktig "hule", med stråveggen rullet opp til taket slik at den nydelige sjøutsikten kommer til syne, og nyter enda en herlig solnedgang. Herlighet for et idyllisk sted vi klarte å kapre til oss de første dagene av oppholdet vårt her i Goa! Her har vi gjort ingenting annet enn å spise, ligge på stranden, spise litt til og å nyte solnedganger fra den koselige hemsen vår på Beachstreet Resort. Det har vært så fint!

    Det er dyrere her, uten tvil. Skal sies at restauranten på hotellet er noe dyrere enn restaurantene nedover gaten, men jeg tipper vi betaler bortimot dobbel pris for mat her enn i Rishikesh, og i butikkene i gaten måtte jeg betale 300 rupi for en shorts i akkurat samme stoff som en bukse jeg i Rishikesh ga 100 rupi for. Men så tenker man seg om, innser at man betalte kanskje 40 kroner for den shortsen, betaler ca 150 kroner til sammen for middag og drikke til tre personer (og vi bestiller ikke lite), og betaler 20-30 kroner for en drink. Da er det plutselig ikke så gale likevel.

    I morgen sjekker vi ut herfra og sjekker inn på et hotell nærmere flyplassen og nærmere "things to do". Kjekt å flytte på seg litt, men vi kommer til å savne den fine, koselige hytten vår, den fine utsikten fra sengen, å våkne til sjøbris og fuglesang (vel, ærlig talt er det vel kråkeskrik, men hey). De hyggelige servitørene som jobber her, hundene som vanker rundt her som alle har fått seg hvert sitt navn av oss (Knut, Pål - som ble Paulina når vi oppdaget hun var en jente, Samson og Diego). Ikke minst den skjønne mannen som hver dag kommer med kuen sin i bånd for at den skal få spise grønt gress i vannkanten mens han selv sitter timevis i skyggen under broen og venter, med noen turer bort til kuen i ny og ne for å klappe litt på henne. Kuen er liksom hellig i dette landet, men ikke én gang har vi opplevd at noen har tatt så godt vare på kuene sine som han gjør. Kanskje er hun det eneste han har?

    Vi har det fint og ser frem til noen late dager til på neste hotell også, før vi flyr tilbake til Rishikesh igjen på søndag. Må jo innom og sjekke hvordan Nathan har det! Nå skal det ha blitt litt varmere der også, så forhåpentligvis slipper vi ullundertøy for å spise frokost og kvelds!

  • Rishikesh

    Mangel på / dårlig internett = ingen innlegg blir publisert når de faktisk blir skrevet.








    "Please, can we take selfie?" Vel, da skal vi også ha!

    10.01.17 kl. 21.45

    Så var vi kommet oss til Rishikesh og det er ikke snø her! Lykke! Ikke at det var det i Delhi heller, der var det i grunn ganske ok temperatur, men vi snakket med en kelner der - han viste oss bilder av hjemstedet sitt, som var helt dekket av snø, og var ganske sikker på at det også var snø i Rishikesh. Etter noen telefonsamtaler kunne han heldigvis avkrefte dette, og trygge oss på at været var ganske likt som i Delhi. Likevel kom skepsisen lett tilbake etter hvert som vi begynte å kjøre oppover i fjellene, men heldigvis har vi ikke sett noe tegn til snø til nå, til tross for at det er gaaanske så kaldt morgen og kveld (folk går rundt i boblejakker, mens Camz insisterte på å pakke lett og har hettegenser/dongerijakke som varmeste plagg, tjohei!).

    Rishikesh er kjempekoselig og fint, og veldig rolig i forhold til Delhi, men betydelig mer turistpreget, så selgere virker ganske mye mer pågående. Skal dog sies at vi hadde veldig lite tid i selve byen Delhi og i hovedsak brukte den tiden i slummen, så vi har vel ikke så veldig mye å sammenligne med. Merkes også at det er et turistområde i den forstand at sikkert halvparten av alle som er her, om ikke flere, er turister - det være seg indere på ferie i eget land, eller andre turister fra hele verden. De aller fleste, hvert fall ikke-inderne, virker til å være her for yogaen sin del, akkurat som Nathan, men det er vel naturlig ettersom de aller fleste som har hørt om Rishikesh forbinder det med nettopp yoga. Ellers går det i rafting, turer mot/i Himalaya og safariturer i området virker det som. Rishikesh er dessuten både kjøtt- og alkoholfritt, så et paradis for vegetarianere burde man vel kunne si at det er. Mange koselige kafeer og restauranter med mye god mat er det i alle fall her!

    Planene for de neste dagene er en liten soloppgangsgåtur i fjellet i morgen, kanskje safaritur dagen etter og  antakelig rafting i løpet av uken. Ellers tenkte vi å besøke et barnehjem like rundt hjørnet her en dag - de driver visst en restaurant der, så vi begynner der, så får vi se om kanskje vi kan få besøke barna noen ganger også. Videre har vi begynt så smått å planlegge turer videre rundt i landet - Rishikesh er ganske lite, og etter en uke her regner vi i grunn med at vi har fått med oss det meste som er å se, så fra neste uke tenker kanskje vi jentene å begi oss ut på litt lengre utflukter. Vi snakker kanskje Agra (Taj Mahal), Jaipur, Mumbai og Goa, enten på en og samme tur (et par uker?) eller på turer hver for seg. Nathan er opptatt fra tidlig morgen til seine kvelden hver dag i uken bortsett fra søndager, så vi får prøve å komme oss tilbake til han de fleste søndager i alle fall. Vi hadde lite planlagt før vi dro, men det ser ut til at vi får en del ut av turen likevel! Vi gleder oss til å se.

    Nå er det tid for å finne puten så vi klarer å lade opp til fjelltur i morgen tidlig, vi kjører herfra kl. 05! Hva gjør man vel ikke for litt soloppgang?

  • INDIA

    08.01.17 kl. 21.30

    Vi er i India! Turen har egentlig vært planlagt i over et år, men likevel - om du spør hva vi skal her har jeg egentlig ikke noe svar. De på jobb trodde vel det hadde klikket for meg, men det har det vel sikkert også. Ikke var jeg det minste forberedt heller, det har liksom alltid vært så lenge til: "det er jo til neste år". Men plutselig var det neste år, og en knapp uke ut i dette året befant vi oss altså i India. Uten å vite hva vi egentlig skal.

    Neida. Vi vet litt. Jeg er på tur med to av Kamerun-jentene - hun ene, Cecilie, var jeg også med i Frankrike på franskkurs, hun andre, Silvia, var reisebuddyen min til Lesvos og Australia. Og så er Nathan, mannen til Cec, med. Det vil si, egentlig er det vi som er med ham. Det er nemlig han som skal noe her, han skal nemlig på yogakurs i Rishikesh, vi er bare med fordi vi vil på tur! Sier sjeldent nei til det, you know. Så hva vi tre høner finner på gjenstår å se, først skal vi i hvert fall komme oss til Rishikesh!

    Per nå er vi i Delhi, hvor vi har vært siden natt til lørdag (fredag kveld norsk tid) - først halvannen natt på luksushotell (til ok pris) ved flyplassen for full avslapping, og nå skal vi ha én natt på hotell i selve Delhi før vi i morgen tidlig blir kjørt avgårde til Rishikesh. Vi vet vi får to biler med plass til to personer i hver, men om det er skikkelige biler eller tuk-tuk gjenstår å se - de hjemme håper vel vi får bil, mens vi er vel egentlig mest giret på tuk-tuk, haha! Det er jo mye mer sjarmerende, dog kanskje ikke i fem timer... time will show.

    Vi har litt utfordringer her da, eller kanskje egentlig ganske store utfordringer. India er jo ikke akkurat et land jeg ville tatt sikte på å kunne leve kun på bankkort, men landet har per nå pengeproblemer når det gjelder kontanter og det er nesten umulig å få tak i, hvert fall her i Delhi. Nå like rundt nyttår ble 500- og 1000 RS-sedlene trukket som gyldige kontanter, noe som naturlig nok gjør etterspørselen etter andre sedler betraktelig større, som igjen gjør at minibankene, og egentlig folk, er tom for penger. Noe utfordrende når vi trenger kontanter for å transporteres rundt med både taxi, tuk-tuk og metro, for å få tak i mat og både det ene og det andre. Så langt har det gått seg til på mysterisk vis, men om vi ikke snart får tak i litt mer enn 2000RS (litt over 200 kr) blir det en meget billig og slankende tur. Wish us luck!

    I dag har vi vært i slummen, på guidet tour. Det høres helt umenneskelig uetisk ut, så jeg var mildt sagt veldig skeptisk og tilbakeholden, men det var veldig mye bedre opplegg enn jeg fryktet, så det var faktisk veldig "fint". Mer om det senere, nå må jeg sove!

  • dagen i dag



     

    Lat. Beina høyt, tv-en på. Har pløyet gjennom hele sesong 3 av Skam, samt siste halvdel av sesongen av Syrror. Sett kamp har jeg også. Ikke løftet en finger. Det har vært fint. Jeg er lat til vanlig også, ingenting å si på det, men til vanlig er jeg lat med dårlig samvittighet. I dag hadde jeg bestemt meg på forhånd at jeg SKULLE være lat, ikke gjøre en dritt annet enn akkurat det jeg hadde lyst til, uten et fnugg av dårlig samvittighet. Spise hva jeg vil, som i dag ble litt frokost og ellers rester av snacksen fra i går. Chips, sjokolade, ost og kjeks. Drukket brus. Utenom frokost har jeg seriøst ikke spist noe fornuftig i dag. Det har vært litt deilig, det også. Ingen rammer, ingen avtaler, ingenting jeg "skulle ha gjort", bare akkurat det jeg vil, når jeg vil. Som nyinnflyttet i egen leilighet og med avreise til India om 5 dager er det endelig nok av ting jeg burde ha gjort, men i dag dreit jeg i det. Fint. Jeg har til og med prøvd å lære meg å like brie, haha. Det gikk ned, det også. Det har vært en fin dag.

    Men så kommer kvelden, da - snikende. Det som har kjentes så fint hele dagen blir plutselig shit, og så kjennes det som jeg overhode ikke burde hatt en sånn dag. At jeg ikke kan ha en så slapp dag, en dag helt uten mening. Føler meg som en søppelbøtte, og som et slakt som ikke har gjort en dritt. Enda det var det som var planen, jeg skulle ikke gjøre en dritt. Tror ikke jeg engang har dårlig samvittighet, føler meg bare ekkel og slapp. Hva pokker er greia med det?

    Jaja, dagen har vært fin, tross alt. Og jeg tror jeg trengte den. Tilbake til hverdagen igjen i morgen, siste innspurt før neste tur!

    Godt nytt år da, dere fine!

  • Josephine Falls

    Én av mange fine ting i Australia er at de stort sett er flinke til å skilte langs veiene - til både det ene og det andre. Blant annet skilter de godt til ting som er "verdt å se", som nasjonalparker, fossefall og andre flotte steder. Da mener jeg ikke typisk norsk skilting, som "XX Fossefall --->" - her har de bilder på skiltene slik at man faktisk kan vurdere om det er noe man ønsker å se eller ei - som regel er det sights man ikke har hørt om før og dermed ikke har noen idé om man ønsker å se eller ikke. Nettopp et slikt skilt førte oss til Josephine Falls, og selv om vi skulle ønske vi tok med oss badeklær opp dit er vi glad vi tok turen. Bare se hvorfor:













     

  • Dykkerkurs i Cairns

    Vi startet oppholdet vårt her nede med et femdagers dykkerkurs, og herlighet så vanvittig gøy! Ut fra hva det har hørtes ut fra folk vi har møtt her nede virker det som mange tar et slags "todagers" eller noe, jeg tror kanskje ikke de blir sertifisert, men vi fikk "the real deal" med to dagers teori- / bassengtrening, før vi hadde tre dager ute på båt på The Great Barrier Reef - med mulighet for totalt 10 dykk (11 for de som allerede var sertifisert). Fire av disse er treningsdykk med instruktør, men etter endt kurs blir man sertifisert, så nå er jeg sertfisert for dykk til 18 meters dybde - sååå kult (synes jeg da, haha). Alle dykk etter de fire første var altså "fridykk" hvor vi dykket med våre teambuddies, men helt uten instruktør (bortsett fra når vi hadde nattdykk). Vi tok kurset med ProDive Cairns, og jeg anbefaler de på det sterkeste! Veldig bra opplegg, kjekke og flinke instruktører og ikke minst veldig god stemning på båten. Vi var rundt 30 på båten - noen unge, noen eldre, noen erfarne, noen som holdt på å bli sertifisert. Fin miks av utrolig herlige folk, hvor alle genuint brydde seg om hverandre. Veldig fint, bortsett fra at selvfølgelig ALLE på båten visste at jeg var hun som ble supersjøsyk på vei ut og satt og kastet opp nede på dekk, haha. Uansett en veldig fin opplevelse med fine folk vi går rundt og savner hver dag! Jeg kommer nok med flere bilder herfra etter hvert, men her er et lite dryss av kamerabilder + stillbilder fra gopro-filmer:


























     

  • Neste stopp: Australia

    Nesten helt siden vi kom hjem fra Kamerun i fjor har noen av oss snakket om å dra ned igjen for å besøke alle fine mennesker der, og lenge var planen å dra i høst. Da vi etter hvert fant ut at det egentlig bare passet for to av oss (av totalt fire som snakket om å dra) bestemte vi oss for å legge den ballen død. Silvia og jeg hadde imidlertid planlagt å ha ferie noen uker den perioden likevel, og det kaster man da ikke bort! Så for en måneds tid siden begynte vi så vidt å tenke på å dra til Australia, og NÅ ER VI JAGGU MEG PÅ VEI!



    Sååå blid, haha!

    I skrivende stund sitter vi godt plassert på Gardermoen, ferdig med første av i alt fire etapper, med neste avgang om noen timer. Turen går til Cairns, med mellomlandinger i Dubai og Perth på vei ned. Jeg blir helt sinnsforvirret med tanke på alle tidsforskjeller og det ene og andre, men vi lander i Cairns tidlig onsdag morgen, australsk tid, og da bærer det rett avgårde til klinikk for å få vokset beina, haha! Prioriteringer, altså. Forhåpentligvis sover vi godt på de siste to flyene (yeah right) slik at vi er uthvilt når vi kommer til Cairns, og er klar for å utforske byen hele dagen! Svært lite sannsynlig, haha.

    Den første uken tilbringer vi mer eller mindre i Cairns - først to fridager, før vi skal på DYKKERKURS! De to første kursdagene er på land, før vi så drar ut på båt i tre dager (to netter) for å dykke på Great Barrier Reef. Fy søren så sykt, jeg gleder meg heeelt vilt! Når vi kommer inn igjen til land har vi en til overnatting i Cairns, før vi neste dag skal hente vårt nye hjem for de neste to ukene - en "Chubby Campervan", haha!

    Chubbyen vår <3 what's not to love? Haha. 

    Da skal vi på roadtrip nemlig. Vi tar utgangspunkt i reiseruten Great Tropical Drive fra Kilroy (det er de som har satt sammen hele reisen vår), men hvor vi faktisk ender opp med å dra gjenstår jo å se. Kjære Silvia har jo ikke lappen, så Camz skal være sjåfør hele turen - på feil side av veien, det må jo bare gå gale.  Spennende blir det i alle fall! Om noen har vært i området og har tips til steder å se og ting å gjøre blir vi forresten veldig glad for det!

    Vi blir borte i tre og en halv uke, og når vi kommer hjem bærer det rett i ny og spennende jobb for min del! Fast 100% stilling - noe skremmende for en rastløs rakker som meg, men det går seg vel til det og... kanskje?

    Skrives fra Australia! 

  • Barn for en helg

    Med en sommer uten ferie, med 100% jobb og ikke tredjehver, men annenhver helg på, gjelder det å utnytte fridagene og helgene til det fulle. Heldigvis har jeg lik arbeidshelg som de fleste venninnene mine (hvor flaks går det an å ha?), som gjør saken litt lettere. Jeg og min fine venninne Marlene bestemte oss derfor for å ta oss en helg i Kristiansand - og hva er vel det uten en hel dag i Dyreparken, etterfulgt av Kaptein Sabeltann-show på kvelden? Har man ikke barn selv å unnskylde seg med, får man være barn selv - noe vi, for å være ærlig, ikke har noe problem med. Tror faktisk helt seriøst vi var både de mest engasjerte på hele showet, for ikke å snakke om de som kunne flest av sangene! Vi får unnskylde oss med at vi begge jobber med barn, dette var "faglig påfyll". Kindof?

    Vi hadde i alle fall en super helg - jeg startet den med en times overtid på jobb før jeg suste sørover for å rekke å hente Marlene på flyplassen, som selvfølgelig endte med litt venting på henne. Derfra ble det velstand resten av helgen med god hotellfrokost på Egon (vi bodde på Thon Hotell Kristiansand, samme bygg som Egon i Markens Gate), som var godt for både store og små glutenallergikere og andre folk, super dag i Dyreparken som resulterte i solbrente neser (xoxo bergenserne) og restaurantmiddager värje dag. Hva annet kan man vel ønske seg? En herlig helg med andre ord - her kommer et lite bildedryss:







    Bare vi som synes dette var en noe merkelig struts?



    Så fornøyd med premie! Vi gikk så klart for den boden hvor man var sikret premie - man sløser da ikke med penger?!





    Takk for turen, fine Marly! 
     

  • Månedene som har gått

    Så, siden sist... Altså, helt ærlig skjønner jeg selv ikke helt hva jeg egentlig vil med denne bloggen en gang, haha. "Jo, jeg vil kunne oppdatere venner som bor lengre borte, dokumentere reiser og ha det som en minidagbok for meg selv, for å ha noe å se tilbake på". Men hvordan pokker tenkte du det skulle fungere når du aldri oppdaterer, Camz? Lærer jo aldri, heller. Kanskje i mitt neste liv!

    Uansett, siden sist har jeg:

    - BLITT SYKEPLEIER!

    ​Det er faktisk egentlig litt sykt å tenke på, på så mange måter. For det første var jo det eneste jeg visste om fremtidig yrkesvalg i alle år at jeg i alle fall ikke skulle bli sykepleier. Det oppsummerer vel min evne til å leve etter egne planer ganske så godt. Dessuten synes jeg seriøst bare det er et par måneder siden jeg bestemte meg for å begynne på sykepleien, og nå er jeg faktisk ferdig. Hvor pokker ble tiden av?

    - ... og feiret at jeg har blitt sykepleier, d'uh



    Vi hadde en "formell" fest i aulaen på skolen, sammen med medstudenter, lærere og familie, med underholdning, taler og "vitnemålsutdeling" (bare at vi ikke fikk vitnemålet før et par uker senere i posten, haha), god mat og mange gode kaker. På kvelden slo vi til med en egen fest kun for oss, som seg hør og bør! Hektisk, men vellykket dag!

    - Begynt i ny og spennende jobb!

    Var visst klar for jobben for lenge siden haha - øving med dukker på skolen!

    Jeg klarte på merkverdig vis å kapre meg sommerjobb på nyfødtintensiv-avdeling og jeg kunne vel ikke vært mer fornøyd! Fy søren for en spennende og givende jobb, selv om det også er svært krevende og slitsomt - ALT er jo nytt, jeg føler ikke jeg kan noe som helst og maser på mine kolleger for alt mulig. Merker dog at jeg utvikler meg for hver dag, og det er jo kjempekjekt! Ikke minst har vi verdens skjønneste sjarmtroll innlagt hos oss, da kan nesten ikke jobben bli annet enn kjekk. 

    - ...og flyttet for å få den

    Jobben, altså. Har flyttet til Haugesund for sommeren - en by hvor jeg knapt kjenner noen og trodde jeg skulle kjede meg i hjel i sommer (eller i alle fall få mye tid til å lese), men hvor dagene flyr og jeg allerede snart skal flytte fra igjen! Jeg syns jeg akkurat begynte her, men om to og en halv uke er jeg allerede ferdig! Man skulle kanskje også tro jeg hadde fått sett masse av denne byen, men ærlig snakka - jeg har faktisk ikke vært nede i byn en gang! Til tross for at jeg bor ca fem-ti minutters gange fra sentrum av sentrum. Er det mulig?

    - Takket nei til "drømmejobben"

    Som var ufattelig vanskelig, men nødvendig. Jobben er i Oslo med et intenst og langvarig opplæringsprogram, som er noe av det som lokker meg mest, men så mentalt sliten jeg har vært i det siste tror jeg det vil være å feie døren for min egen breakdown. Prøver igjen senere!

    - Dermed bestemt meg for å flytte hjem!

    Heim til ho mor og han far, og lil'sis og kattepus. Broder'n har jo flyttet ut, men hey! Blir godt å komme hjem og roe ned sinnet litt, hvor hvert fall alt det sosiale er noenlunde stabilt (vs. i Oslo hvor jeg måtte ha jobbet meg opp nye bekjentskaper). Så håper jeg å få jobb på Haukeland, så fingers crossed for det!

    - Bestilt tur til høsten med hun her! (eget innlegg)


     

    - Vært på tidenes innenlands helgetur med hun her (eget innlegg)


     

    Og sikkert en hel, hel haug av andre ting jeg ikke kommer på! Det har mildt sagt gått i ett den siste tiden, på godt og vondt. Mange fine stunder har det i alle fall vært, ikke minst sammen med gode venner fra sykepleien før vi alle dro hver vår vei. Rart å tenke på at "nå begynner voksenlivet" - bare at det sikkert ikke gjør det for meg ettersom jeg er altfor rastløs til å gidde det, haha. Jeg er daglig innom tanken på å reise på enveisbillett og se hvor livet tar meg, men innser at det kanksje ikke er det lureste per nå. Tiden vil vise!

  • Bachelor

    Bloggen har, som den alltid blir, blitt nedprioritert, denne gang til fordel for bachelorskriving, praksis og livet. Jeg har fått spørsmål om å skrive om Lesvos, noe jeg selvfølgelig har lyst å gjøre, så det kommer. Jeg scrollet dessuten gjennom arkivet hvor jeg fant et par upubliserte innlegg, blant annet fra Montpellier i sommer, så det kommer også. Her kommer innlegget jeg aldri publiserte fra da jeg endelig kunne levere inn ferdig bacheloroppgave. Bachelortiden tok visst på for å si det sånn!

     

    Fredag 26.02.16.

    Jeg har vært så sliten, så lei og på nippet til å miste motet. Ingen har merket det, ikke en gang jeg selv før helt på slutten. Da kjente jeg det. Kjente hvordan jeg ubevisst jobbet for å holde motet oppe, holde roen og ikke falle. Smilte og lo, trakk på skuldrene og svarte at "joda, det går. Det går alltid bra til slutt!" når folk spurte hvordan det gikk. Med bacheloren, altså. For det er jo sant, og jeg tenkte jo det! Helt til jeg ikke tenkte det lenger. Helt til jeg kjente at "shit, du er egentlig ikke så rolig som du utgir deg for, Camilla". Da skjønte jeg at det nok har vært overlevelsesinstinktet som har kicket inn, for det innså jeg - hadde jeg latt det falle, hadde jeg kjent på hvor sliten, lei og stresset jeg var, da hadde jeg falt. Deis i bakken, og ikke kommet opp igjen i tide til å fullføre. Det tar på å kreve mye av seg selv. Men nå - nå kan jeg falle. Ikke falle i bakken, men falle til ro. For nå er det over og det gikk bra. Eller... det gikk  i alle fall, hvor bra det gikk får vi se om noen uker.

    Altså, at det skal ta så sykt på?! At man skal bli SÅ sliten?! Haha, jeg må le av meg selv. Jeg lo mens det stod på også. Hun lo litt, veilederen, også, men hun var nok mer stresset enn jeg var - i alle fall på utsiden. Jeg lo jo enda mer av det. Tenk det, da - der satt jeg, rolig som bare det og sa at "jada, det ordner seg, det går bra", mens hun satt med nervene i høyspenn og sikkert tenkte at "hun her kommer aldri i mål". Hun sa det, medstudenten jeg deler veileder med, også, halvannen uke før innlevering: "Du er altfor avslappet til bacheloren, det går ikke an", mens hun lo litt der hun satt ihjelstresset for egen oppgave, som forøvrig var kommet mye lengre enn min. Jeg svarte med å kaste armene i været, glise fra øre til øre og si "det går bra". Jeg mener, hvorfor stresse? Haha.

    Jeg kjenner det nå, da. Kjente det i grunn da også. Det har vært slitsomt og det har tatt på. Men nå - nå kan jeg endelig nyte livet igjen. Falle til ro en helg, ikke tenke, bare være. Det blir godt.

    _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

    Til uken er det på an igjen i ny praksisperiode. Psykiatripraksis for sikkerhets skyld. Greit å være på rett sted når resultatet på bacheloren kommer, reaksjonen kan bli så mangt. Skal bare se jeg aldri kommer meg derifra! Ah, livet.

     



    Sånn så jeg ut når bacheloren var levert!

    Bacheloren fikk vi nylig svar på og jeg fikk en C som jeg synes er helt greit. Jeg sa jo hele tiden at målet var C og opp, noe jeg klarte, men jeg kjente jo at jeg likevel hadde håpet på noe litt bedre. Nå er det i alle fall gjort, bachelorepoken er over og nå er det stø kurs mot å være ferdigutdannet til sommeren. En og en halv praksisperiode igjen så er jeg der. Fy søren så rart det skal bli!

     

  • Off we go!

    Det tok i underkant av et døgn fra jeg kom hjem fra Kamerun til jeg allerede var rastløs og ville ut igjen. Det var så tomt å være hjemme, selv om jeg var omringet av folk. Så tomt at jeg nesten hoppet i taket av glede når mamma spurte om jeg skulle være med en tur på det lokale kjøpesenteret (som egentlig ikke er stort å skryte av)! Jeg hadde allerede gått i en times tid og tenkt at det hadde passet meg midt i blinken, bare fordi det er fullt i folk der, men tenkte at det var en umulighet. Jeg hadde jo glemt at det selvfølgelig var søndagsåpent så tett opp mot jul!

    Rastløsheten slapp ikke taket. Det har den enda ikke gjort, selv nå over en måned etter jeg kom hjem! Ikke at jeg egentlig er sjokkert over det. Jeg prøvde å holde meg opptatt, faktisk hadde jeg gjort et ganske godt forarbeid til nettopp dette allerede før jeg kom hjem, så godt at pappa kunne si "jaja, du har ikke mye avslapning og fri etter du kom hjem, i hvert fall". Jeg traff venner jeg ikke hadde sett på lenge, og ting gikk i ett. Jeg klarte faktisk å holde meg opptatt, og jeg klarte til en viss grad å "være hjemme". Men det var sinnsykt tomt. Jeg følte ikke jeg fant min plass, og egentlig kjentes det som jeg hadde landet på en ukjent planet, selv om jeg egentlig var tilbake i vante omgivelser. Ikke før jeg etter noen dager traff en av mine "Afrika-venner". DA var livet komplett, og jeg kunne teknisk sett ha vært hvor som helst i verden, det hadde ikke spilt så stor rolle. Så lenge vi var sammen var alt bra. Vi trengte ikke snakke om Afrika, det hadde ikke så mye å si, men det var det usynlige båndet som er blitt vevd mellom oss jenter, etter tre måneder sammen 24/7. Det har noe å si det, altså.

    Men det var denne rastløsheten, da. Det var ikke bare jeg som følte på den! Og når man plutselig er to som kjenner på det samme, ja da er veien fra "skal vi reise?" til "BESTILL" betydelig mye kortere. Så nå skal vi til Lesvos! Helt siden i høst har jeg hatt helt vanvittig lyst til å reise ned for å hjelpe til med å ta imot flyktningstrømmen, men utvekslingen stod litt i veien for det. Når vi nå imidlertid plutselig fikk en uke ekstra på bacheloroppgaven var det brått ikke noen tvil. Nå er vi på vei ned og skal være en uke. Det er ikke lenge og det er kanskje ikke mye vi kan bidra med, men vi kan gjøre noe, så da gjør vi det. Hvor lurt det er å gjøre dette midt i bachelorskrivingen er kanskje en annen sak, jeg vet det ikke er alle som synes det er en god idé, men man vet aldri før man prøver. Kanskje blir det en altfor stor psykisk påkjenning, men jeg velger å tro det likevel er verdt det. Det er tross alt dette jeg vil i livet - ut og hjelpe mennesker i krise. Og nå er vi i alle fall to, det hjelper vel for noe.

    Det er kanskje feil ordbruk i denne sammenheng, men jeg gleder meg! Endelig får jeg dratt ut og gjort nytte for meg, og få helt unike erfaringer. Erfaringer som nok koster, men som gir et litt annet perspektiv på livet. For vi kan sitte her hjemme og snakke så mye vi bare vil, vi vil aldri kunne forstå deres situasjon uten å ha vært i den selv. Og la oss virkelig håpe vi slipper det. Og skulle det skje - ja, da er det nok mange i dette landet som kanskje hadde begynt å revurdere ytringer de tidligere har hatt. Noe jeg egentlig synes enkelte burde begynne med allerede nå...

  • Nye verdensborgere

    I dag har jeg vært med på min første fødsel noensinne!

    ... skrev jeg for... tja, to uker siden? Tiden FLYR, og jeg henger i hvert fall ikke med i svingene, det er nå helt sikkert!

    Men det var utrolig fascinerende, da! Jeg var én uke på føden, og den startet med en fødsel så rask som jeg ikke noen gang kunne sett for meg gikk an. På sykehuset her er det to fødesenger på hvert rom, med bare en skillevegg mellom hver, og vi hadde en kvinne i hver seng. Alle pleierne var opptatt med hun ene, mens vi fulgte mest med på hun andre ettersom det var henne vi såg. Hun lå og vred seg fra side til side, men hun hadde liten åpning, lite progresjon og det så ikke ut til at noe skulle skje på lenge. Renate sa til og med at "vi får nok ikke sett henne føde før vi går fra vakt". Der skulle vi ta kraftig feil! Bare minutter etterpå står fostervannet som en foss rett i skilleveggen, og jeg tuller ikke - hadde hun lagt andre vei, som hun gjorde et minutt før, hadde Renate og jeg vært kliss gjennomvåt! Så snart det skjedde mobiliserte hele teamet seg, og jordmødre og sykepleiere løp rundt for å finne utstyr. Renate og jeg trakk oss ut i døråpningen, jeg litt lenger bort enn Renate, og et halvt minutt etter at fostervannet gikk sier Renate "nå føder hun!". Jeg tok et halvt skritt frem for å se, og idet jeg kikket rundt dørkarmen var babyen allerede ute. Det er det sykeste jeg noensinne har vært med på!

    Dagen etter var nok en rask fødsel. Vi gikk sammen med en student som var utrolig flink, både til å jobbe og å lære fra seg. Når hun skulle kjenne etter åpningen ba hun meg ta på meg en hanske og komme frem, og så sa hun at jeg kunne kjenne. Jeg ante jo ikke hvordan jeg skulle gjøre det - hjemme i Norge har vi én dag på føden, og du må ikke tro det skjedde noe som helst den dagen jeg var der, så jeg har jo aldri vært med på noe slikt før. Jeg prøvde å få henne til å forklare hva jeg skulle gjøre, men hun bare sa noe på fransk som jeg ikke forstod og løp ut. Når hun kom inn igjen spurte jeg på nytt, og hun sa på nytt noe uforståelig, før jeg plutselig innså hva som skjedde - for der kom jaggu hodet ut! Sekundet etterpå var barnet ute, og jeg fikk hjelpe til med navlestreng, vaske babyen og å passe på etterpå. Det er virkelig helt fantastisk!

    Etter to så raske fødsler tenkte jeg jo at "kanskje det ikke er så ille å føde likevel", men det måtte selvfølgelig komme tilfeller som motbeviste det. I akkurat de tilfellene er jeg likevel litt glad det tok lang tid, ellers er jeg redd jeg måtte ha tatt imot et barn helt alene. Vi hadde to kvinner på hver sin side av en skillevegg, begge med fødsler som dro litt ut. Jordmoren spurte på fransk om jeg ville ta imot neste barn, og så snart jeg innså hva hun faktisk spurte om freaket jeg litt, lo litt nervøst og sa pent "jeg tror ikke det". Hun bare lo, pekte på hun ene og sa "this is your patient", pekte på hun andre og sa til Renate "and this one is for you" - og så stakk de og vi stod igjen ALEINE! Jeg holdt meg rolig en stund, men så innså jeg at "skjer det noe nå, så er vi helt alene om det som skjer", så jeg gikk ut for å finne forsterkninger. Jeg sa at "skjer det noe nå, og vi er der aleine, da får jeg panikk", og så bare lo jordmoren. Haha, de er greie sånn - bare ler av alt Jeg bestemte meg da for at så lenge noen stod ved meg og forklarte og veiledet skulle jeg prøve å ta imot barnet, men så endte det med at Renate sin pasient skulle inn til keisersnitt, så da ble vi heller med dit. Men herremin, hadde ikke det skjedd hadde jeg nok tatt imot et barn den dagen - og hadde fødeselen vært like brå og rask som de to foregående hadde jeg vel stått der aleine! Det er ikke alltid de skjønner at ansvarsområdet er mye mindre for sykepleiere i Norge enn det gjerne er her.


    Bildet legges ut med tillatelse fra barnets mor. Verken barnet eller barnets mor er omtalt i dette innlegget. 

    Vi hadde likevel en fantastisk uke på føden da, og det er en av avdelingene jeg håper å tilbringe litt mer tid på før jeg reiser hjem. De siste ukene er satt av til å bruke på de avdelingene vi liker best, for å lære litt mer innen de fagområdene, og jeg tror alle vil tilbake til føden, haha! Det er jo ikke rart, så skjønne mirakler som kommer til verden der!

  • Bursdagstjej



    Jeg hadde bursdag på torsdag og våknet opp til dette! Simplice, som er vår venn og sjåfør, hadde vært nede her hos oss før fuglene feis for å henge det opp før vi våknet, tenk det! Blir jo helt overveldet, jo. Sånn er det sjelden hjemme, haha.

    Kokken vår, Emilienne, hadde stått på hele dagen mens vi var på jobb, så til middag fikk vi hjemmelaget hamburger - både burgerne, brødene og ketchupen var laget helt fra bunnen, yumyum! Hun er helt rå den damen der. Renate fikk grei beskjed av henne om å dekke bordet til fast, og det gjorde hun! Så sang de, både på fransk og på engelsk, og kokken og hushjelpen spiste sammen med oss. Ble jo stappmett med en gang, har aldri blitt så mett av én hamburger før, men jeg skulle jo selvfølgelig spise mer - og så var det dessert. Ble med andre ord en ganske daff ettermiddag etterpå, haha!

    På kvelden så vi film, og hadde besøk av Mathilde - en annen jente som bor på campen. Fikk også et Afrika-smykke av jentene som jeg har hatt veldig lyst på, det er så fint! De er virkelig god tvers gjennom, de jentene. Herlighet så glad jeg er blitt i dem! Kunne sikkert bodd sammen med dem i all evighet, men de hadde vel blitt galen, stakkars.

    Hadde i alle fall en veldig fin bursdag, og fant egentlig ut at det på sett og vis er kjekkere å ha bursdag i utlandet! Man setter større pris på Facebook-meldingene ettersom det gjerne er en stund siden man har snakket med vedkommende, og det gjerne ligger et lite savn der. Ikke minst blir meldingene litt koseligere enn om man har sett vedkommende dagen før! Anbefales, altså. Takk til alle som var med å gjøre bursdagen tipptopp - spesielt jentene mine her nede, og så klart Simplice!

  • One down, two to go

    12. september 

    Herlighet, nå har vi allerede vært her i en hel måned! Eller... det er i hvert fall en hel måned siden vi dro hjemmefra, og det er akkurat to måneder til vi lander hjemme i Norge igjen. Selv om det enda er en stund igjen går tiden vanvittig fort! Jeg føler jo vi nettopp har kommet hit, men allerede er en tredjedel av oppholdet overstått.

     Jeg koser meg da, og jeg er blitt så vanvittig glad i resten av gjengen her. På samme tid som det jo blir godt å komme hjem til jul tror jeg også at savnet etter resten av jentene vil melde sin ankomst ganske så raskt. Vi omgås hverandre 24/7, og jeg tror det vil bli vanvittig rart å våkne i min egen seng søndag 13. desember og innse at de ikke er i samme hus som meg. Jeg er jo normalt en person som fort kan bli litt lei av folk, spesielt om vi bor oppå hverandre, men det har ikke enset meg her nede - antakelig fordi vi er så mange at man ikke nødvendigvis henger med samme person hele døgnet, men kanskje varierer litt mer. Jeg er hvert fall veldig imponert over hvor godt vi går overens, disse jentene er virkelig toppen!

    I dag har vi begynt på helt nye avdelinger hele gjengen, og jeg har hatt mitt livs første dag på pediatri - altså barneklinikk - som jo er noe av det jeg ønsker å jobbe med når jeg er ferdig utdannet. Som nevnt tidligere er det jo ikke det samme her som i Norge, og man bruker ikke samme tiden og oppnår samme kontakten med pasientene som en ville gjort hjemme, men det var likevel ganske kjekt. De er så skjønne og gode! Jeg er litt tilbakeholden når det kommer til trøst og sånt da, men det er rett og slett fordi jeg ikke aner hvordan de reagerer. Noen av barna blir nemlig livredde når de ser "nasara"er, altså hvite personer, så jeg tar ikke alltid helt sjansen på å gå bort og trøste gråtende barn i frykt for at de hylskriker av frykt for meg, haha.

     Gleder meg til resten av uken og håper jeg klarer å opprette en litt bedre kontakt med enkelte av barna de neste dagene for å få enda litt mer ut av det. Neste uke rullerer vi igjen, så det gjelder å bruke tiden godt!



    OBS! Innleggene kommer nok litt om en annen nå, ettersom det ble litt rot når internetten var borte halvannen uke? Beklager det.

     

  • new way of thinking

    Det er så utrolig annerledes å jobbe her nede sammenlignet med på sykehus hjemme! Det visste jeg jo selvfølgelig før vi kom hit, men jeg har vel ikke helt skjønt på hvilke måter før vi faktisk kom i gang. Arbeidsdagene er helt ulik fra det vi er vant med, og arbeidsmoralen og pasientfokuset er helt noe annet. 

    Sykepleiefokuset, og det vi får prentet inn helt fra dag én på sykepleiestudiet hjemme, er kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon. Det kan føles så utrolig banalt, fordi for oss er det så vanvittig selvsagt, og ligger til grunn for mye av det vi gjør, uten at vi tenker noe større over det. Nå som jeg er her nede merker jeg imidlertid hvor utrolig viktig del av min sykepleieutøvelse nettopp det har blitt, og ikke minst hvor avhengig jeg egentlig er av det. Her snakker jo de færreste engelsk - de fleste snakker fransk, mens noen ikke gjør det en gang - og man føler seg litt hemmet med en gang. Å for eksempel stå med en pasient som skal skifte på et smertefullt sår hjemme går forsåvidt greit, fordi du kan kommunisere med pasienten, prøve å avlede fokuset fra smertene og hjelpe til med teknikker for å takle dem - og i det hele tatt bare være tilstede for pasienten. Her blir det med en gang tjue ganger vanskeligere fordi pasienten gjerne ikke forstår hva du sier, og å berolige blir utrolig mye tyngre. 

    Videre har de et helt annet fokus her nede. Mens vi hjemme er veldig opptatt av hvordan pasienten har det, å snakke med den og fokusere mye på det psykososiale, er det her mer fokus på å få gjort prosedyrer og rutiner, og så er man ferdig. Nå mener jeg på ingen måte å snakke stygt om pleierne og legene her, som det fort kan høres ut som - de er veldig flinke og kan mye, jeg merker bare så stor forskjell på hva vi hjemme anser som viktig vs. hva fokuset ligger på her. Her er man jo også heldig om man får behandling, så noe sympati for at man har vondt er det ikke å se, man skal liksom tåle såpass. Og jammen gjør de det! De er fader meg så beintøffe disse afrikanerne at jeg blir helt imponert. Her tåler de det meste, og du må ikke tro de er lindret med smertestillende før man går i gang med smertefulle prosedyrer, som de jo blir hjemme! Her er det å bite tenna sammen og stå i det, og jeg blir søren meg så imponert over hvor tøffe de er. Aldri i livet om vi nordmenn noen gang kan matche dem!

    En annen ting er arbeidsoppgaver. Hjemme går dagene i ett med hjelp til stell, mat, mobilisering, medisinering, prosedyrer, sårskift, målinger, prøver, dokumentasjon... you name it. Her blir det veldig innskrenket. Alt av stell, mat, mobilisering osv. er det familiene som tar seg av, og helsepersonellets oppgaver blir dermed det helt reint medisinske. Det gjør at det tidvis egentlig kan være ganske lite å gjøre på jobb, avhengig av pasientene. Forrige uke var jeg på surgical ICU (kirurgisk intensiv), med svært få pasienter. Så snart man hadde gjort runden til de tre pasientene som var der hadde man på en måte gjort det man skulle den dagen. Om ikke pasientene var helt stabile i vitale tegn tok man gjerne målinger noen ganger til, men så mange som vi var i avdelingen var ikke det særlig ressurskrevende. I dag har jeg begynt på surgical ward (kirurgisk avdeling), hvor det var flere pasienter og mer å gjøre, men også her er man ferdig med jobben etter en runde rundt til pasientene. Forskjellen her er bare at vi tar sårstell på alle pasientene, hvorav de fleste sårene er ganske stygge, sånn at runden jo tar noen timer. Likevel er man på en måte ferdig med alt av arbeidsoppgaver så snart det er gjort.

    Det er likevel utrolig lærerikt. Man blir jo mer bevisst på viktigheten av de selvsagte tingene hjemme, og man ser hva man er opptatt av som sykepleier. Videre kommer man borti så utrolig mye man ikke ville sett hjemme. Vi har jo så vidt begynt, men jeg har allerede sett mange typer sår jeg nok aldri får sett hjemme, og for en som meg som synes sår er veldig spennende er jo det gull! Man har ikke det samme, eller like mye, utstyr å behandle dem med som hjemme, men man bruker det man har og gjør det beste man kan. Det er jo en lærdom å ta med seg det også...

  • New home: Ngaoundéré

    Her i gården flyr vi fra det ene til det andre, og det er ikke rom for å tenke seg om uten at resten av livet raser forbi. Jeg skulle sjekke hva det siste jeg skrev var, og fant ut at jeg kun skrev to innlegg fra Frankrike, og at innlegget før det var fra den dagen jeg fikk vite at jeg fikk dra på utveksling til Kamerun. Det er jo evigheter siden, og herlighet - NÅ ER JEG I KAMERUN!

    Det var litt av et prosjekt å bare komme seg hit, for det var ikke mye som gikk som det skulle - som jo i grunn høres ut som meg på tur. Flyet fra Istanbul til Yaoundé i Kamerun mistet vi fordi flyet til Istanbul var forsinket, men nå i etterkant virker det i grunn som hele flyet forduftet - i følge kontaktpersonen vår her nede landet det nemlig aldri noe fly i Yaoundé den kvelden. Hvert fall, i Istanbul var det bare kaos, for der ble vi sendt frem og tilbake i hytt og pine med ulike beskjeder fra hver person vi møtte på, og vi brukte sikkert bortimot 5 timer bare før vi kom oss ut fra flyplassen. Vi fikk imidlertid en gratis natt på 5-stjerners hotell der da, siden det ikke gikk noe nytt fly før neste dag, og det kan man vel ikke klage på! Neste kveld føk vi endelig videre til Yaoundé, og kvelden etter det toget vi i 16 timer frem hit til Ngaoundéré. Laaang reise, men så godt å komme frem!

    Her i Ngaoundéré bor vi på en gammel misjonsstasjon, i et eget hus. Veldig koselig område, og fint hus - og så har vi både kokk og vaskehjelp. Jeg synes jo godt vi kunne vakset og sånn selv, men vi er pålagt det for å skape arbeidsplasser, og da er det i grunn helt greit. Begge to er i hvert fall supergreie, og kokken lager fantastisk god mat! Utrolig herlige damer. 

    Jeg merker jo at det er en viss forskjell her fra Ghana på flere vis. En ting er jo språket, for i Ghana kunne veldig mange engelsk, mens her er det fransk som gjelder, som gjør kommunikasjonen betydelig vanskeligere. Det jeg imidlertid merker mest foreløbig er litt "begrensinger". Vi bor på et inngjerdet område, med vakter ved alle porter, men det er i grunn greit nok. Kontaktpersonen vår har videre gitt en del anbefalinger i forhold til sikkerhet som vi prøver å følge, som inkluderer å alltid gå to og to sammen, bruke privat sjåfør når vi skal steder, ikke gå ute når det er mørkt osv. Forsåvidt greie forhåndsregler, men i Ghana kunne jeg fritt løpe rundt i landsbyen når og hvor jeg ville, dro alene med lokal transport inn til byer, vi var gjerne ute i gatene etter det ble mørkt? Her løper vi liksom ikke rett ut for å kjøpe det vi trenger, og jeg føler jeg mister litt av den "friheten" jeg hadde i Ghana. MEN vi har det veldig fint, ingenting å klage på overhode. Jeg vet jo at det er for vår egen sikkerhet, jeg er vel generelt bare litt for naiv til å tenke at det er nødvendig, haha.

     







    Vi er jo her for å ha tre måneders sykehuspraksis, som vi begynte skikkelig med i dag. Det var vanvittig annerledes, og vi fikk vel litt sjokk alle og enhver. Ting gjøres så ufattelig annerledes her enn vi er vant til i Norge, og med varmen, lite væskeinntak og lavt blodsukker i tillegg skulle det ikke mye til før vi måtte ta en liten pause for å puste. Ting jeg normalt sett tåler å se hjemme ble plutselig så veldig voldsomt, og fikk vel litt sjokk når jeg innså at jeg ikke er så tøff som jeg kanskje tror. Håper på at det kommer seg litt etter hvert, og at jeg takler litt mer etter hvert som de første og verste inntrykkene har roet seg litt. 

    Vi har opprettet en felles blogg her nede også, så vi vil nok blogge en del på http://cameroon.blogg.no om dere ønsker å følge oss der. Jeg vil blogge her også for min egen del, men hvor ofte og mye får vi se etter hvert. Prøver å unngå så mye gjentaking, sånn at det kanskje kan være interessant å følge både her og på fellesbloggen - her vil det nok bli mer av mine opplevelser og erfaringer, mens fellesen blir generelt hva vi opplever her nede. Håper hvert fall at noen er interessert i å følge oss et eller annet sted!

  • Provence

    Et lite bildedryss fra utflukten vi hadde forrige helg til Provence. Veldig varmt, men utrolig fint. Baux de Provence anbefales spesielt!

    Olivengården Mas des Barres:

     






    Baux de Provence:




















    Foto: Cecilie W.


    Foto: Cecilie W.





    Arles:







     

  • Greetings from Montpellier

    I morgen har jeg allerede vært i Montpellier i en uke, og selv om jeg begynte på dette innlegget allerede på vei ned hit, tok det altså en uke før noe innlegg kom ut. Ikke noe nytt der, altså. Jeg har faktisk ikke engang fortalt at jeg skulle hit! Jeg nevnte jo noe om det for en stund siden, men da var det enda så usikkert, men nå er jeg faktisk i Montpellier med sine 40 (!!!) grader, for å være på franskkurs i fire uker. Jeg mener, hvor sykt er ikke det?

    Lånekassen dekket hele 18 000 (av totalt litt over 22 000 + fly), så jeg har jo vært superheldig med det, selv om det var litt klabb og babb for å få det til ( - og at de har trukket meg en del i både lån og stipend til høsten uten at jeg skjønner noe av det, men jeg orket ikke å styre mer - det får jeg bare overleve). Det hadde likevel vært vel verd pengene om jeg så måtte betale alt fra egen lomme, for opplegget er vanvittig bra! Skolen heter ILA, og jeg tar et 'combination course' som består av 20 t/uken med vanlig gruppeundervisning (maks 10 stk), samt 5 t/uken med privatundervisning, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd! Alt foregår på fransk, så er det et ord man ikke forstår - ja, så blir det forklart på fransk. Dette var definitivt litt problematisk i begynnelsen, etter 6 år uten fransk, men allerede nå henger jeg greit med i timene, så at det lønner seg i det lange løp er det ingen tvil om! Ikke minst har vi dyktige lærere, og godt miljø i timene. Anbefales absolutt!

    Ikke minst har vi fint klasserom:


    og et helt ok inngangsparti til skolen.


    Montpellier er en veldig fin by, men også, som nevnt, særdeles varmt, så til nå må jeg innrømme at jeg har vært en særdeles dårlig turist/reisende. Først og fremst har jeg jobbet overfulle uker frem til avreise, men dagene her har også tatt knekken på meg (xoxo sveklingen). Skole både på for- og ettermiddagen, samt denne varmen = totalt utslitt på kvelden. Men vi har vært litt rundt og kikket, og vært på et par sjarmerende kafeer og restauranter, og det har vært så fint! Og jeg lover å bli flinkere til uken - da har vi privattimer tidligere på dagen, og er ferdig 14 i stedet for 16, som gjør det mye lettere å utnytte dagene! Litt flinke har vi vært, da - i går var vi på stranden etter skolen (har bare privattimer tirs, ons, tors), hvor vi skal tilbake i morgen,  og i dag var vi på tur arrangert av skolen til Provence. Bilder fra denne turen kommer i eget innlegg asap (jeg skal være flink). For now - litt bilder fra uken som har gått:







    À bientôt!

     

  • KAMERUN!

    ... og Frankrike?

    I dag er en dag for historiebøkene - eller i hvert fall min historiebok. Jeg er så lykkelig at jeg kunne sikkert løst verdensproblemer på min egen lykkerus! Jeg har nemlig fått vite at jeg skal på UTVEKSLING TIL KAMERUN! Jeg er så glad! Dette har vært drømmen helt siden jeg bestemte meg for å begynne på sykepleien, og nå er det endelig offisielt. Jeg kan nesten ikke vente!

    Vi har ikke fått så mye informasjon enda, men så vidt jeg vet drar vi i september og kommer tilbake i desember, og skal dermed ha tre måneder praksis på et sykehus nordøst i landet. Det blir så bra! Vi er 6 jenter fra kullet som skal reise, og uten at det er de jeg kjenner aller best vet jeg at de er noen fantastiske jenter, og vi kommer til å få det kjempefint sammen. Gleder meg til å begynne å planlegge litt sammen med resten av gjengen!

    Kamerun er dessuten franskspråklig, og selv om jeg har hatt fem år med fransk på skolen kan jeg vel ikke si jeg er så veldig god i språket. Tanken har lenge vært å ta franskkurs, men nå som jeg vet jeg skal til Kamerun blir den jo bare større! Og hvor bedre enn Frankrike selv? Ideen slo meg for bare et par uker siden, og siden det har jeg søkt og leitet litt, og blitt mer og mer motivert. Det er imidlertid dyrt, og selv om jeg definitivt tror det er verdt det, har jeg vært usikker på hvor lurt det er å bruke mye penger på rett før jeg endelig skal ned igjen til Afrika.

    Lånekassen tilbyr imidlertid språkstipend, men i utgangspunktet for språkkurs i det faktiske landet man skal utveksle til - og før "semesteret" starter. Siden vi først skal ha praksis her hjemme blir det en umulighet for min del, men etter flere telefoner med en fantastisk kundebehandler i Lånekassen har jeg fått klarsignal om at jeg kan få dekket franskkurs i Frankrike. Ingenting er 100% sikkert før man faktisk har fått innvilget søknad hos Lånekassen, vel og merke, men så langt ser det positivt ut, og går alt etter planen nå får jeg både fire uker i Frankrike og 12 uker i Kamerun i år. Det får definitivt være plaster på såret for at det ellers har blitt fint lite reising i løpet av studietiden!

    Kryss fingre for meg, jeg tør ikke tro på noe før det er 100% sikkert, men så langt ser dette ut til å bli en av de bedre dagene så langt i år! :-D

  • med motivasjon i høygir

    Jeg er så vanvittig reisesyk (som i "godtesyk" og ikke "bilsyk") og sitter og drømmer meg bort, og jeg har så mange planer, som alltid, og samtidig venter jeg på svar på om jeg får dra på utveksling til høsten, sjekker mailen flere ganger til dagen, men nå er egentlig det unødvendig for i dag fikk jeg vite at vi ikke får svar på det før vi har fått karakteren på den forrige eksamen vi hadde, så nå driver jeg og sjekker StudentWeb flere ganger til dagen i stedet, selv om det også er helt håpløst siden sensurfristen ikke er før om en uke. Jeg mener, kan vi ikke bare få vite om vi får reise? Jeg er så spent og giret, og alle andre planer avhenger av om jeg får dra på utveksling eller ikke, og jeg vil kunne fortsette med planleggingen min , ikke om en til to uker. Gi meg styrke.



    Ellers, da. Som nevnt har jeg nylig hatt eksamen - hjemmeeksamen - og jeg tror ikke jeg noen gang har hatt en så dårlig følelse på en oppgave jeg har skrevet, så optimismen er ikke så stor akkurat der. Vi er også ferdig i praksis for en stund siden, og det var så gøy! Jeg storkoste meg virkelig, og savner det nesten hver dag. Må ha vært skikkeig heldig med avdelingen, for jeg og Mailinn (som var på samme avdeling) var de eneste som kom tilbake på skolen og sa vi godt kunne tenkt oss å hatt praksis noen uker til, så all ære til avdelingen og de ansatte der for å gjøre praksisperioden vår så vanvittig bra! Kunne ikke ha bedt om mer.

    Når det gjelder sykepleien er jeg dessuten supergiret for tiden. Før jul og praksis var jeg ikke helt i høygir, og leste vel kun fordi jeg "måtte", men etter praksisen har jeg blitt så motivert, og leser til og med pensumbøker på sengen. Ikke minst det at jeg har vært rundt andre motiverte folk, det gjør underverker! Når andre kan mye og er supermotivert blir jeg nesten litt misunnelig, så da har det smittet over i meg og jeg løper på skyer for tiden når det gjelder yrkesvalg. Til og med samfunnsvitenskapelige emner som vi begynner med nå er jeg giret på å lese om, og det var jeg i utgangspunktet ganske lite motivert for ettersom det egentlig høres ganske så tørt ut etter min mening. Skjønner ikke helt hva som har koblet inn oppi topplokket, men herremin som jeg liker det! Ah, livet...

     

    ... hadde bare karakteren kommet nå, og internasjonalt kontor fått baken i høygir. Jeg vil reise!

  • siden sist

    Jeg tror jeg stupte inn i en slags eksamensdvale, for så å aldri våkne igjen - selv etter eksamen var vel overstått. Nå har imidlertid Katrine etterlyst oppdatering, så da er det vel bare å sette i gang! Jeg er glad for det, da - jeg trenger noen som drar meg litt i halen.

    Desember:

    EKSAMEN! Trenger jeg si stort mer? Haha, jeg husker seriøst ikke noe annet av desember enn lange, tunge dager med lesing, burde-lest og frustrasjon. Altså, før ferien, så klart. 18. februar var en eneste stor stjerne på kalenderen - siste eksamen ferdig, juleferie og jeg var på vei til London. Aldri har det vært så deilig å sige ned på en stol på Flesland med en god bok i hånden, og der og da kunne jeg sikkert like gjerne gått i dvale der fremfor å ta flyet videre til London, trøtt og sliten var jeg. Men til London kom jeg meg, og videre "hjem" til Orpington, til min kjære tante og onkel.

    Normalt sett føler jeg at det er så mye jeg skal og så mange jeg må treffe når jeg først er der borte, men denne gangen hadde så og si alle dratt hjem på juleferie før jeg kom bort, hvilket gav meg tid til å slappe litt mer av. Fredag møtte jeg fine Katrine i London før hun skulle dra hjem til Bergen, og så tilbrakte jeg kvelden hjemme med tante og onkel og så på bilder fra deres fjorårstur til Sør-Afrika. Resten av helgen ble brukt på mye lesing (Jenta på Klippen - anbefales på det varmeste!), familietid, avslapping og to musikaler - Billy Elliott som jeg allerede har sett før, favoritt London-musikal nr.1, og Cats. Fantastiske begge to, og så vanvittig deilig å endelig se skikkelige musikaler igjen. Hjertet mitt trenger slikt.

    Vel hjemme var jeg klar for julefeiring, samt litt jobbing i hjemmesykepleien. Den jobben der vokser virkelig mer og mer på meg, altså - den er så fin, og selv om jeg ikke ser for meg den som min fremtidige jobb er den jaggu ikke å forakte, heller. Ellers var det litt bursdagsfeiringer, nyttårsfeiring så klart og ellers andre møter med venner og bekjente. Det er det fine med julen - da er liksom alle hjemme i Bergen, igjen. Deilig, deilig!




    Januar:

    Januar pangstartet med et aldri så lite breakdown da jeg innså at tungsinnet jeg hadde før jul ikke bare var eksamensrettet likevel, og jeg fikk en vanvittig angst for å begynne i praksis. Takket være at jeg ikke vil gi et dårlig førsteinntrykk ved ikke å møte opp første dagen tvingte jeg meg selv likevel ut, og det er jeg jammen glad for. Nå er jeg inne i min sjette praksisuke, av i alt åtte, og herlighet som jeg koser meg. Jeg er på medisinsk avdeling, men på en litt liten post som har hovedfokus på slagpasienter. Utrolig spennende, og det er så gøy når man begynner å bli så trygg på ting at man egentlig glemmer at man er i praksis og tror det er ens egen jobb! Nå skal jeg snart også ha en dag på føden, og jeg krysser alt som krysses kan for at det blir en fødsel mens jeg er der - på et lite lokalsykehus er jo ikke det akkurat noe som skjer hver dag, dessverre.

    Broren min dro forresten i militæret i begynnelsen av måneden! Det er så vanvittig rart, selv om jeg ikke lenger bor hjemme er det noe spesielt med det når han flytter så langt bort - jeg har liksom ikke kontroll på ham lenger, haha! Han har allerede rukket å ha en helg hjemme på perm, og vet dere hva? De hadde hatt sanitet den uken, og jeg tror jaggu han lærte mer den ene uken med sanitet enn jeg har gjort gjennom et halvt sykepleierstudium. Burde visst ha dratt i militæret, jeg også.


    Gammelt bilde fra skolen, sårriiii.

    Februar:

    "Februar har akkurat begynt" tenkte jeg, før jeg innså at vi allerede er en tredjedel gjennom måneden. Hva skal det være godt for at tiden går så fort? Jeg faller helt av lasset, jeg. Så langt har februar gått med til praksis, og det gjør vel resten av måneden også, før jeg er ferdig for denne gang. Jeg har imidlertid også rukket å være syk i flere dager, gått glipp av den dagen jeg egentlig skulle vært på føden, gått glipp av første time jeg hadde til blodgivning... Ja, i det hele tatt. Jeg er så og si aldri syk, men når det først inntreffer kan du banne på at det treffer når det passer minst. Akk, ja.

    FORRESTEN! Jeg tok jo opp en eksamen fra i fjor som jeg hadde så lyst å gjøre det bra på, for så å bare få en D - altså bare én opp fra forrige gang. Men jeg klagde, og tror dere ikke jaggu at jeg fikk en B?! Jeg eeer så lykkelig, livet danser! Noen ganger, altså... Hardt arbeid lønner seg til slutt!

  • forventningspress

    Det er forunderlig, hva? Hvordan ens egen opplevelse av hvordan en har prestert ikke lenger har noe betydning og ikke kan få telle - det er det faktiske resultatet alle andre skal dømme deg på, enten man er misfornøyd eller fornøyd. Om man så uttrykker på det sterkeste at man overhode ikke er fornøyd, så skal de andre vite resultatet for å kunne vite, og gjerne lage en snakkis av, hvor dårlig det faktisk gikk. Hva er greia?

    Jeg har alltid stilt skyhøye forventninger til meg selv, så høye at jeg - den skolepliktige, flinke eleven som alltid stod på - nesten gikk på veggen og droppet ut av videregående, til tross for absolutt godkjente karakterer. Den episoden lærte meg i etterkant at man ikke alltid må være best for å være bra nok, og med det som baktanke bestemte jeg meg for ikke å ha krav og forventninger til meg selv når jeg begynte på sykepleien, men å være fornøyd så lenge jeg bestod. Det varte maks et par måneder.

    Første eksamen: Hadde relativt god kontroll på det meste av pensum, bortsett fra to emner - de fikk jeg bare ikke inn, og jeg innså at det ville heller ikke feste seg før jeg hadde sett det i praksis. Eksamen kom - omhandlet i hovedsak de to emnene. Fikk en D. Ville jo helst over C'en, men minnet meg om at det ikke var om å gjøre å være best. Prøvde å være fornøyd - jeg kunne det jo tross alt ikke. Men så kom møtet med medstudentene:

    - Hvordan gikk det?

    - Det gikk greit.

    - Ja, hva fikk du da?

    - D.

    - B?

    - Nei, D. D for Daniel.

    - HVA?! Du - D? Nei, det tror jeg ikke på. Du som har jobbet så hardt og kan så mye?

    - ...

    Ja, for det er veldig lett å fortsette å være fornøyd da, når de rundt deg tydeligvis ikke synes det er godt nok?



    Hadde en ny eksamen for tre uker siden - en jeg tok opp fra første året for å prøve å forbedre karakteren. Den jobbet jeg virkelig for i fjor, men strøk. Klaget og sendte den til ny vurdering, fikk E. Tok den opp igjen i år. Fikk et eksamenssett som gjorde det vanskelig å vise hva man kan, men følte alt i alt det gikk greit - med unntak av én fatal feil. Uten å si det høyt håpet jeg likevel at det kunne kvalifisere til en C - resten gjorde jeg da greit. Karakteren kom i går: D. Ikke helt fornøyd, men forstår det kanskje - har likevel tenkt å be om begrunnelse, og muligens klage og få ny vurdering ettersom jeg vet vi hadde en streng sensor. Tenkte likevel ikke å rope så høyt om karakteren - det er tross alt ingen andre enn jeg som har noe med den å gjøre...

    Fikk plutselig en melding i dag: "Hvordan gikk eksamenen?" Skjønte ikke hvordan vedkommende visste at vi hadde fått svar, og ønsket i grunn ikke å svare - hvert fall ikke så lenge jeg visste det var flere tilstede der uten å vite hvem. To sekunder senere - melding fra en til: "Hvordan gikk eksamenen?". Visste at begge de to var med hverandre, og muligens med en gjeng andre jeg ikke betrakter som mine helt nærmeste (selv om jeg absolutt har det kjekt sammen med dem, misforstå meg rett). Fattet fort mistanke om at "dette holdes ikke tett om hvis jeg svarer", og utsatte det. Lenge. Til slutt svarte jeg den første: "Tja, bedre enn sist, men er ikke akkurat fornøyd. Menmen", før jeg fortsatte med et annet tema. Håpet det var svar nok, og at vedkommende tok hintet. Svar tilbake: "Hva fikk du da?"

    Jeg vet at jeg er ikke noe bedre selv. Jeg er nysgjerrig, og ikke desto mindre når det gjelder andres karakterer. Men jeg liker å tro at jeg tar hintet når de ikke ønsker å uttale seg videre. Jeg vet at om jeg sier karakteren til vedkommende, vil de andre nysgjerrige ganske fort få vite den. Og de er jo ikke så nær meg at de har noen grunn til å holde tett. Ikke at jeg tror alle bryr seg om hva jeg fikk, men det er noe med å kunne holde enkelte ting noenlunde lavt og privat. Siden når ble enkeltes karakterer allemannseie, liksom? 

    Jeg vil ikke si at det er andres feil at jeg setter høye krav og forventninger til meg selv, for det klarer jeg utmerket godt selv - det vet jeg. Det ligger i min natur. I tillegg er det jo en del videreutdanninger som krever et visst snitt, og det er klart at det i aller høyeste grad spiller inn. Men det at jeg ikke er sterk nok til å stå imot andres krav og forventninger til meg er nok det som preger meg mest, for det er det momentet som motvirker meg i å prøve å slakke litt på mine egne tøyler. Og hva vinner egentlig noen på det?

  • skuffelser - og lyset i enden av tunnellen

    Jeg har gledet meg så vanvittig til timeplanen for neste semester skulle komme ut, for nå har jeg vært så reisesyk i det siste at jeg har funnet ut at jeg rett og slett bare MÅ! Så jeg fant ut at så snart timeplanen kom ut skulle jeg sette meg ned og bestille, og eventuelt planlegge litt mer på de planene jeg har, for reiseplaner kryr det av oppi topplokket nå. I dag fikk vi endelig beskjed om at timeplanen var lagt ut, og ivrig og glad som jeg var spurtet jeg innpå (hvis det går an å spurte i en datamaskin?) - for å finne ut absolutt ingenting. Hver dag er fylt med felt med "Seminar", "Forelesning" eller "Tema ikkje fastsatt" - og noen dager uten noe, altså fridager. Men INGEN informasjon om hva vi faktisk har, og om det går an å gå glipp av det. Seminar er riktignok obligatorisk, men når ting er så diffust tør jeg verken stole på obligatoriske dager eller fridager - det skifter vel like fort som jeg skifter klær. Jeg vet jo det at timeplanen aldri er endelig og at det kan komme endringer, men det her? Hva var i det hele tatt vitsen med å legge det ut? Åhr, frustrasjonen bobler. I tillegg ser det ut til at begge eksamenene er lagt til midten av mars - to uker etter at vi kommer tilbake fra praksis. Men alle forelesningene? Jo, de kommer etter eksamen. Jeg skjønner ingenting, jeg. Og jeg som skulle bestille reiser... <'3

    Velvel. Hadde eksamen nummer 3 av 4 i dag, og herremin så deilig å ha det unnagjort! Har vært innstilt lenge på at jeg kommer til å stryke, og det er jeg forsåvidt enda, men jeg følte faktisk det gikk hakket bedre enn forventet. Det gjenstår å se etter nyttår - heldigvis slipper jeg å bruke julen til å tenke på det! Nå er det bare én eksamen igjen på torsdag, før det bærer rett til Flesland og videre til London. HERREMIN så godt det skal bli å komme bort! London, tante, onkel, jul og FERIE - jeg kan ikke tenke meg en stort bedre kombinasjon. Kjære juleferie, jeg er så klar for deg <3

    Bilde stjelt av Katrine 

  • good old memories

    Jeg tok meg selv plutselig i å sitte og bla gjennom gamle facebookbilder, og innså litt at jeg har jo faktisk gjort en del i livet! Jeg får ofte litt tendenser til angst fordi jeg føler livet løper fra meg, mens jeg fanatisk prøver å kaste lasso etter det så det ikke skal stikke av før jeg rekker å gjøre noe med det. Men så har jeg jo faktisk gjort noe. Jeg glemmer det litt innimellom.

    Jeg skrapte sammen noen kollasjer, bare for å minne meg selv på en liten brøkdel av det jeg har gjort, og for å kunne ha en liten mimrestund med meg selv. Det gjorde godt for et rastløst hjerte, men samtidig minner det meg om alt som venter der ute, så om en liten stund har jeg vel en million nye drømmer. Her er hvert fall et lite utdrag av opplevelser som har vært i mitt særdeles begivenhetsrike liv.

    Berlin, sommeren 2013, med fineste Katrine. Deilig tur, med herlig selskap - og jeg smakte kenguru, krokodille og en ting til jeg ikke husker (hjelp meg, Kat?) på en australsk restaurant. GØY å prøve nye ting, si!

    Bilder lånt fra Katrine

     

    November - desember 2010 dro jeg en måned til London på Europeiska Bartenderskolan, og ble jaggu meg utdannet bartender! De fleste som fikk høre at jeg skulle på bartenderskole fikk vel sjokk, og det gjør vel de fleste som får vite at jeg har vært på det den dag i dag også, og jeg kan vel i grunn forstå det, for jeg var vel ganske sjokkert jeg også. Definitivt ikke den typiske bartenderjenten, men herlighet så vanvittig gøy det var - både med læring og sosialt. Og jeg gikk faktisk ut med en B! Godt fornøyd.

    INTERRAIL 2010!

    Herlighet, hvor skal jeg begynne? Har tenkt lenge å skrive et innlegg om det, eller flere, men det blir visst aldri til. Jeg dro med besteveninnen min Grethe, og vi toget rundt i Europa i én fantastisk måned. På den tiden ville vi innom flest mulig steder, og det ble både slitsomt og travelt, men vi fikk sett mange "smakebiter" og fy søren for en bra tur! Vi hadde ikke planlagt noe særlig før vi dro, annet enn at vi skulle nedover øst-Europa og oppover igjen på vestsiden. Reiseruten endte opp med å bli Bergen - Kristiansand - Århus - Hamburg - Berlin - Praha - Krakow - Budapest - Makarska (Kroatia) - Roma - Venezia - Nice - Paris - Kristiansand - Bergen. Møtte mange fantastiske mennesker, og hadde flere spesielle opplevelser. Mer om det hvis jeg noen gang gidder å skrive et innlegg om det!




    Sist, men ikke minst - mange gode stunder med gode, fine venner. Jeg føler alle mine "gamle" venner er spredd for alle vinder, de eneste som er "der de skal" er de jeg går på høyskolen med, og tidligere kollegaer. Når det gjelder gjengen under er ingen i Bergensområdet - en er i Trondheim, en i Oslo, en i Paris, en i London og en i Southampton. Det vil si - en i gjengen er i Bergen, men hun var ikke på bildene. Makan til at folk flyr fra meg, da!

    Bilder lånt fra Katrine

    Selv om jeg vet jeg er heldig som har fått oppleve alt jeg har, lengter jeg likevel etter nye eventyr. Om under to uker er jeg endelig tilbake i London heldigvis, byen i mitt hjerte, men jeg trenger noe litt mer spestig enn det etter hvert også - selv om jeg aldri går lei London, så har jeg liksom vært der - jeg vil oppleve noe nytt. Og enn hvor mye jeg prøver å late som jeg er en tøff superhelt som kan sette ut på eventyr alene, så innser jeg jo gradvis at det er jeg faktisk ikke. Jeg trenger en reisevenn. Ikke en som sier "å, kan vi ikke reise?" uten å mene noe med det, og ikke en som mener det, men som nekter å bruke penger på det. Jeg trenger en likesinnet - en som våger å bruke litt penger på å reise, fordi det er av de beste investeringene man kan gjøre i livet, og en som synes det er spennende å dra steder ikke nødvendigvis alle andre har vært. En som blir med langt bort, for å se hvordan andre kulturer er, og som liker å snakke med de menneskene man møter der. En som ikke må planlegge minutt for minutt, men som liker å ta det litt som det kommer, og ta de utfordringer og muligheter som kommer underveis. Jeg trenger rett og slett bare en som sier "jupp, vi kjører på, så ser vi hva som skjer".

    Jeg får si som Storm i Jul på Månetoppen - "JEG VIL UUUUT!"




  • hits