camillaiverden - camilla i verden
Forside Om meg Add meg

Josephine Falls

Én av mange fine ting i Australia er at de stort sett er flinke til å skilte langs veiene - til både det ene og det andre. Blant annet skilter de godt til ting som er "verdt å se", som nasjonalparker, fossefall og andre flotte steder. Da mener jeg ikke typisk norsk skilting, som "XX Fossefall --->" - her har de bilder på skiltene slik at man faktisk kan vurdere om det er noe man ønsker å se eller ei - som regel er det sights man ikke har hørt om før og dermed ikke har noen idé om man ønsker å se eller ikke. Nettopp et slikt skilt førte oss til Josephine Falls, og selv om vi skulle ønske vi tok med oss badeklær opp dit er vi glad vi tok turen. Bare se hvorfor:













 

  • Dykkerkurs i Cairns

    Vi startet oppholdet vårt her nede med et femdagers dykkerkurs, og herlighet så vanvittig gøy! Ut fra hva det har hørtes ut fra folk vi har møtt her nede virker det som mange tar et slags "todagers" eller noe, jeg tror kanskje ikke de blir sertifisert, men vi fikk "the real deal" med to dagers teori- / bassengtrening, før vi hadde tre dager ute på båt på The Great Barrier Reef - med mulighet for totalt 10 dykk (11 for de som allerede var sertifisert). Fire av disse er treningsdykk med instruktør, men etter endt kurs blir man sertifisert, så nå er jeg sertfisert for dykk til 18 meters dybde - sååå kult (synes jeg da, haha). Alle dykk etter de fire første var altså "fridykk" hvor vi dykket med våre teambuddies, men helt uten instruktør (bortsett fra når vi hadde nattdykk). Vi tok kurset med ProDive Cairns, og jeg anbefaler de på det sterkeste! Veldig bra opplegg, kjekke og flinke instruktører og ikke minst veldig god stemning på båten. Vi var rundt 30 på båten - noen unge, noen eldre, noen erfarne, noen som holdt på å bli sertifisert. Fin miks av utrolig herlige folk, hvor alle genuint brydde seg om hverandre. Veldig fint, bortsett fra at selvfølgelig ALLE på båten visste at jeg var hun som ble supersjøsyk på vei ut og satt og kastet opp nede på dekk, haha. Uansett en veldig fin opplevelse med fine folk vi går rundt og savner hver dag! Jeg kommer nok med flere bilder herfra etter hvert, men her er et lite dryss av kamerabilder + stillbilder fra gopro-filmer:


























     

  • Neste stopp: Australia

    Nesten helt siden vi kom hjem fra Kamerun i fjor har noen av oss snakket om å dra ned igjen for å besøke alle fine mennesker der, og lenge var planen å dra i høst. Da vi etter hvert fant ut at det egentlig bare passet for to av oss (av totalt fire som snakket om å dra) bestemte vi oss for å legge den ballen død. Silvia og jeg hadde imidlertid planlagt å ha ferie noen uker den perioden likevel, og det kaster man da ikke bort! Så for en måneds tid siden begynte vi så vidt å tenke på å dra til Australia, og NÅ ER VI JAGGU MEG PÅ VEI!



    Sååå blid, haha!

    I skrivende stund sitter vi godt plassert på Gardermoen, ferdig med første av i alt fire etapper, med neste avgang om noen timer. Turen går til Cairns, med mellomlandinger i Dubai og Perth på vei ned. Jeg blir helt sinnsforvirret med tanke på alle tidsforskjeller og det ene og andre, men vi lander i Cairns tidlig onsdag morgen, australsk tid, og da bærer det rett avgårde til klinikk for å få vokset beina, haha! Prioriteringer, altså. Forhåpentligvis sover vi godt på de siste to flyene (yeah right) slik at vi er uthvilt når vi kommer til Cairns, og er klar for å utforske byen hele dagen! Svært lite sannsynlig, haha.

    Den første uken tilbringer vi mer eller mindre i Cairns - først to fridager, før vi skal på DYKKERKURS! De to første kursdagene er på land, før vi så drar ut på båt i tre dager (to netter) for å dykke på Great Barrier Reef. Fy søren så sykt, jeg gleder meg heeelt vilt! Når vi kommer inn igjen til land har vi en til overnatting i Cairns, før vi neste dag skal hente vårt nye hjem for de neste to ukene - en "Chubby Campervan", haha!

    Chubbyen vår <3 what's not to love? Haha. 

    Da skal vi på roadtrip nemlig. Vi tar utgangspunkt i reiseruten Great Tropical Drive fra Kilroy (det er de som har satt sammen hele reisen vår), men hvor vi faktisk ender opp med å dra gjenstår jo å se. Kjære Silvia har jo ikke lappen, så Camz skal være sjåfør hele turen - på feil side av veien, det må jo bare gå gale.  Spennende blir det i alle fall! Om noen har vært i området og har tips til steder å se og ting å gjøre blir vi forresten veldig glad for det!

    Vi blir borte i tre og en halv uke, og når vi kommer hjem bærer det rett i ny og spennende jobb for min del! Fast 100% stilling - noe skremmende for en rastløs rakker som meg, men det går seg vel til det og... kanskje?

    Skrives fra Australia! 

  • Barn for en helg

    Med en sommer uten ferie, med 100% jobb og ikke tredjehver, men annenhver helg på, gjelder det å utnytte fridagene og helgene til det fulle. Heldigvis har jeg lik arbeidshelg som de fleste venninnene mine (hvor flaks går det an å ha?), som gjør saken litt lettere. Jeg og min fine venninne Marlene bestemte oss derfor for å ta oss en helg i Kristiansand - og hva er vel det uten en hel dag i Dyreparken, etterfulgt av Kaptein Sabeltann-show på kvelden? Har man ikke barn selv å unnskylde seg med, får man være barn selv - noe vi, for å være ærlig, ikke har noe problem med. Tror faktisk helt seriøst vi var både de mest engasjerte på hele showet, for ikke å snakke om de som kunne flest av sangene! Vi får unnskylde oss med at vi begge jobber med barn, dette var "faglig påfyll". Kindof?

    Vi hadde i alle fall en super helg - jeg startet den med en times overtid på jobb før jeg suste sørover for å rekke å hente Marlene på flyplassen, som selvfølgelig endte med litt venting på henne. Derfra ble det velstand resten av helgen med god hotellfrokost på Egon (vi bodde på Thon Hotell Kristiansand, samme bygg som Egon i Markens Gate), som var godt for både store og små glutenallergikere og andre folk, super dag i Dyreparken som resulterte i solbrente neser (xoxo bergenserne) og restaurantmiddager värje dag. Hva annet kan man vel ønske seg? En herlig helg med andre ord - her kommer et lite bildedryss:







    Bare vi som synes dette var en noe merkelig struts?



    Så fornøyd med premie! Vi gikk så klart for den boden hvor man var sikret premie - man sløser da ikke med penger?!





    Takk for turen, fine Marly! 
     

  • Månedene som har gått

    Så, siden sist... Altså, helt ærlig skjønner jeg selv ikke helt hva jeg egentlig vil med denne bloggen en gang, haha. "Jo, jeg vil kunne oppdatere venner som bor lengre borte, dokumentere reiser og ha det som en minidagbok for meg selv, for å ha noe å se tilbake på". Men hvordan pokker tenkte du det skulle fungere når du aldri oppdaterer, Camz? Lærer jo aldri, heller. Kanskje i mitt neste liv!

    Uansett, siden sist har jeg:

    - BLITT SYKEPLEIER!

    ​Det er faktisk egentlig litt sykt å tenke på, på så mange måter. For det første var jo det eneste jeg visste om fremtidig yrkesvalg i alle år at jeg i alle fall ikke skulle bli sykepleier. Det oppsummerer vel min evne til å leve etter egne planer ganske så godt. Dessuten synes jeg seriøst bare det er et par måneder siden jeg bestemte meg for å begynne på sykepleien, og nå er jeg faktisk ferdig. Hvor pokker ble tiden av?

    - ... og feiret at jeg har blitt sykepleier, d'uh



    Vi hadde en "formell" fest i aulaen på skolen, sammen med medstudenter, lærere og familie, med underholdning, taler og "vitnemålsutdeling" (bare at vi ikke fikk vitnemålet før et par uker senere i posten, haha), god mat og mange gode kaker. På kvelden slo vi til med en egen fest kun for oss, som seg hør og bør! Hektisk, men vellykket dag!

    - Begynt i ny og spennende jobb!

    Var visst klar for jobben for lenge siden haha - øving med dukker på skolen!

    Jeg klarte på merkverdig vis å kapre meg sommerjobb på nyfødtintensiv-avdeling og jeg kunne vel ikke vært mer fornøyd! Fy søren for en spennende og givende jobb, selv om det også er svært krevende og slitsomt - ALT er jo nytt, jeg føler ikke jeg kan noe som helst og maser på mine kolleger for alt mulig. Merker dog at jeg utvikler meg for hver dag, og det er jo kjempekjekt! Ikke minst har vi verdens skjønneste sjarmtroll innlagt hos oss, da kan nesten ikke jobben bli annet enn kjekk. 

    - ...og flyttet for å få den

    Jobben, altså. Har flyttet til Haugesund for sommeren - en by hvor jeg knapt kjenner noen og trodde jeg skulle kjede meg i hjel i sommer (eller i alle fall få mye tid til å lese), men hvor dagene flyr og jeg allerede snart skal flytte fra igjen! Jeg syns jeg akkurat begynte her, men om to og en halv uke er jeg allerede ferdig! Man skulle kanskje også tro jeg hadde fått sett masse av denne byen, men ærlig snakka - jeg har faktisk ikke vært nede i byn en gang! Til tross for at jeg bor ca fem-ti minutters gange fra sentrum av sentrum. Er det mulig?

    - Takket nei til "drømmejobben"

    Som var ufattelig vanskelig, men nødvendig. Jobben er i Oslo med et intenst og langvarig opplæringsprogram, som er noe av det som lokker meg mest, men så mentalt sliten jeg har vært i det siste tror jeg det vil være å feie døren for min egen breakdown. Prøver igjen senere!

    - Dermed bestemt meg for å flytte hjem!

    Heim til ho mor og han far, og lil'sis og kattepus. Broder'n har jo flyttet ut, men hey! Blir godt å komme hjem og roe ned sinnet litt, hvor hvert fall alt det sosiale er noenlunde stabilt (vs. i Oslo hvor jeg måtte ha jobbet meg opp nye bekjentskaper). Så håper jeg å få jobb på Haukeland, så fingers crossed for det!

    - Bestilt tur til høsten med hun her! (eget innlegg)


     

    - Vært på tidenes innenlands helgetur med hun her (eget innlegg)


     

    Og sikkert en hel, hel haug av andre ting jeg ikke kommer på! Det har mildt sagt gått i ett den siste tiden, på godt og vondt. Mange fine stunder har det i alle fall vært, ikke minst sammen med gode venner fra sykepleien før vi alle dro hver vår vei. Rart å tenke på at "nå begynner voksenlivet" - bare at det sikkert ikke gjør det for meg ettersom jeg er altfor rastløs til å gidde det, haha. Jeg er daglig innom tanken på å reise på enveisbillett og se hvor livet tar meg, men innser at det kanksje ikke er det lureste per nå. Tiden vil vise!

  • Bachelor

    Bloggen har, som den alltid blir, blitt nedprioritert, denne gang til fordel for bachelorskriving, praksis og livet. Jeg har fått spørsmål om å skrive om Lesvos, noe jeg selvfølgelig har lyst å gjøre, så det kommer. Jeg scrollet dessuten gjennom arkivet hvor jeg fant et par upubliserte innlegg, blant annet fra Montpellier i sommer, så det kommer også. Her kommer innlegget jeg aldri publiserte fra da jeg endelig kunne levere inn ferdig bacheloroppgave. Bachelortiden tok visst på for å si det sånn!

     

    Fredag 26.02.16.

    Jeg har vært så sliten, så lei og på nippet til å miste motet. Ingen har merket det, ikke en gang jeg selv før helt på slutten. Da kjente jeg det. Kjente hvordan jeg ubevisst jobbet for å holde motet oppe, holde roen og ikke falle. Smilte og lo, trakk på skuldrene og svarte at "joda, det går. Det går alltid bra til slutt!" når folk spurte hvordan det gikk. Med bacheloren, altså. For det er jo sant, og jeg tenkte jo det! Helt til jeg ikke tenkte det lenger. Helt til jeg kjente at "shit, du er egentlig ikke så rolig som du utgir deg for, Camilla". Da skjønte jeg at det nok har vært overlevelsesinstinktet som har kicket inn, for det innså jeg - hadde jeg latt det falle, hadde jeg kjent på hvor sliten, lei og stresset jeg var, da hadde jeg falt. Deis i bakken, og ikke kommet opp igjen i tide til å fullføre. Det tar på å kreve mye av seg selv. Men nå - nå kan jeg falle. Ikke falle i bakken, men falle til ro. For nå er det over og det gikk bra. Eller... det gikk  i alle fall, hvor bra det gikk får vi se om noen uker.

    Altså, at det skal ta så sykt på?! At man skal bli SÅ sliten?! Haha, jeg må le av meg selv. Jeg lo mens det stod på også. Hun lo litt, veilederen, også, men hun var nok mer stresset enn jeg var - i alle fall på utsiden. Jeg lo jo enda mer av det. Tenk det, da - der satt jeg, rolig som bare det og sa at "jada, det ordner seg, det går bra", mens hun satt med nervene i høyspenn og sikkert tenkte at "hun her kommer aldri i mål". Hun sa det, medstudenten jeg deler veileder med, også, halvannen uke før innlevering: "Du er altfor avslappet til bacheloren, det går ikke an", mens hun lo litt der hun satt ihjelstresset for egen oppgave, som forøvrig var kommet mye lengre enn min. Jeg svarte med å kaste armene i været, glise fra øre til øre og si "det går bra". Jeg mener, hvorfor stresse? Haha.

    Jeg kjenner det nå, da. Kjente det i grunn da også. Det har vært slitsomt og det har tatt på. Men nå - nå kan jeg endelig nyte livet igjen. Falle til ro en helg, ikke tenke, bare være. Det blir godt.

    _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _

    Til uken er det på an igjen i ny praksisperiode. Psykiatripraksis for sikkerhets skyld. Greit å være på rett sted når resultatet på bacheloren kommer, reaksjonen kan bli så mangt. Skal bare se jeg aldri kommer meg derifra! Ah, livet.

     



    Sånn så jeg ut når bacheloren var levert!

    Bacheloren fikk vi nylig svar på og jeg fikk en C som jeg synes er helt greit. Jeg sa jo hele tiden at målet var C og opp, noe jeg klarte, men jeg kjente jo at jeg likevel hadde håpet på noe litt bedre. Nå er det i alle fall gjort, bachelorepoken er over og nå er det stø kurs mot å være ferdigutdannet til sommeren. En og en halv praksisperiode igjen så er jeg der. Fy søren så rart det skal bli!

     

  • Off we go!

    Det tok i underkant av et døgn fra jeg kom hjem fra Kamerun til jeg allerede var rastløs og ville ut igjen. Det var så tomt å være hjemme, selv om jeg var omringet av folk. Så tomt at jeg nesten hoppet i taket av glede når mamma spurte om jeg skulle være med en tur på det lokale kjøpesenteret (som egentlig ikke er stort å skryte av)! Jeg hadde allerede gått i en times tid og tenkt at det hadde passet meg midt i blinken, bare fordi det er fullt i folk der, men tenkte at det var en umulighet. Jeg hadde jo glemt at det selvfølgelig var søndagsåpent så tett opp mot jul!

    Rastløsheten slapp ikke taket. Det har den enda ikke gjort, selv nå over en måned etter jeg kom hjem! Ikke at jeg egentlig er sjokkert over det. Jeg prøvde å holde meg opptatt, faktisk hadde jeg gjort et ganske godt forarbeid til nettopp dette allerede før jeg kom hjem, så godt at pappa kunne si "jaja, du har ikke mye avslapning og fri etter du kom hjem, i hvert fall". Jeg traff venner jeg ikke hadde sett på lenge, og ting gikk i ett. Jeg klarte faktisk å holde meg opptatt, og jeg klarte til en viss grad å "være hjemme". Men det var sinnsykt tomt. Jeg følte ikke jeg fant min plass, og egentlig kjentes det som jeg hadde landet på en ukjent planet, selv om jeg egentlig var tilbake i vante omgivelser. Ikke før jeg etter noen dager traff en av mine "Afrika-venner". DA var livet komplett, og jeg kunne teknisk sett ha vært hvor som helst i verden, det hadde ikke spilt så stor rolle. Så lenge vi var sammen var alt bra. Vi trengte ikke snakke om Afrika, det hadde ikke så mye å si, men det var det usynlige båndet som er blitt vevd mellom oss jenter, etter tre måneder sammen 24/7. Det har noe å si det, altså.

    Men det var denne rastløsheten, da. Det var ikke bare jeg som følte på den! Og når man plutselig er to som kjenner på det samme, ja da er veien fra "skal vi reise?" til "BESTILL" betydelig mye kortere. Så nå skal vi til Lesvos! Helt siden i høst har jeg hatt helt vanvittig lyst til å reise ned for å hjelpe til med å ta imot flyktningstrømmen, men utvekslingen stod litt i veien for det. Når vi nå imidlertid plutselig fikk en uke ekstra på bacheloroppgaven var det brått ikke noen tvil. Nå er vi på vei ned og skal være en uke. Det er ikke lenge og det er kanskje ikke mye vi kan bidra med, men vi kan gjøre noe, så da gjør vi det. Hvor lurt det er å gjøre dette midt i bachelorskrivingen er kanskje en annen sak, jeg vet det ikke er alle som synes det er en god idé, men man vet aldri før man prøver. Kanskje blir det en altfor stor psykisk påkjenning, men jeg velger å tro det likevel er verdt det. Det er tross alt dette jeg vil i livet - ut og hjelpe mennesker i krise. Og nå er vi i alle fall to, det hjelper vel for noe.

    Det er kanskje feil ordbruk i denne sammenheng, men jeg gleder meg! Endelig får jeg dratt ut og gjort nytte for meg, og få helt unike erfaringer. Erfaringer som nok koster, men som gir et litt annet perspektiv på livet. For vi kan sitte her hjemme og snakke så mye vi bare vil, vi vil aldri kunne forstå deres situasjon uten å ha vært i den selv. Og la oss virkelig håpe vi slipper det. Og skulle det skje - ja, da er det nok mange i dette landet som kanskje hadde begynt å revurdere ytringer de tidligere har hatt. Noe jeg egentlig synes enkelte burde begynne med allerede nå...

  • Nye verdensborgere

    I dag har jeg vært med på min første fødsel noensinne!

    ... skrev jeg for... tja, to uker siden? Tiden FLYR, og jeg henger i hvert fall ikke med i svingene, det er nå helt sikkert!

    Men det var utrolig fascinerende, da! Jeg var én uke på føden, og den startet med en fødsel så rask som jeg ikke noen gang kunne sett for meg gikk an. På sykehuset her er det to fødesenger på hvert rom, med bare en skillevegg mellom hver, og vi hadde en kvinne i hver seng. Alle pleierne var opptatt med hun ene, mens vi fulgte mest med på hun andre ettersom det var henne vi såg. Hun lå og vred seg fra side til side, men hun hadde liten åpning, lite progresjon og det så ikke ut til at noe skulle skje på lenge. Renate sa til og med at "vi får nok ikke sett henne føde før vi går fra vakt". Der skulle vi ta kraftig feil! Bare minutter etterpå står fostervannet som en foss rett i skilleveggen, og jeg tuller ikke - hadde hun lagt andre vei, som hun gjorde et minutt før, hadde Renate og jeg vært kliss gjennomvåt! Så snart det skjedde mobiliserte hele teamet seg, og jordmødre og sykepleiere løp rundt for å finne utstyr. Renate og jeg trakk oss ut i døråpningen, jeg litt lenger bort enn Renate, og et halvt minutt etter at fostervannet gikk sier Renate "nå føder hun!". Jeg tok et halvt skritt frem for å se, og idet jeg kikket rundt dørkarmen var babyen allerede ute. Det er det sykeste jeg noensinne har vært med på!

    Dagen etter var nok en rask fødsel. Vi gikk sammen med en student som var utrolig flink, både til å jobbe og å lære fra seg. Når hun skulle kjenne etter åpningen ba hun meg ta på meg en hanske og komme frem, og så sa hun at jeg kunne kjenne. Jeg ante jo ikke hvordan jeg skulle gjøre det - hjemme i Norge har vi én dag på føden, og du må ikke tro det skjedde noe som helst den dagen jeg var der, så jeg har jo aldri vært med på noe slikt før. Jeg prøvde å få henne til å forklare hva jeg skulle gjøre, men hun bare sa noe på fransk som jeg ikke forstod og løp ut. Når hun kom inn igjen spurte jeg på nytt, og hun sa på nytt noe uforståelig, før jeg plutselig innså hva som skjedde - for der kom jaggu hodet ut! Sekundet etterpå var barnet ute, og jeg fikk hjelpe til med navlestreng, vaske babyen og å passe på etterpå. Det er virkelig helt fantastisk!

    Etter to så raske fødsler tenkte jeg jo at "kanskje det ikke er så ille å føde likevel", men det måtte selvfølgelig komme tilfeller som motbeviste det. I akkurat de tilfellene er jeg likevel litt glad det tok lang tid, ellers er jeg redd jeg måtte ha tatt imot et barn helt alene. Vi hadde to kvinner på hver sin side av en skillevegg, begge med fødsler som dro litt ut. Jordmoren spurte på fransk om jeg ville ta imot neste barn, og så snart jeg innså hva hun faktisk spurte om freaket jeg litt, lo litt nervøst og sa pent "jeg tror ikke det". Hun bare lo, pekte på hun ene og sa "this is your patient", pekte på hun andre og sa til Renate "and this one is for you" - og så stakk de og vi stod igjen ALEINE! Jeg holdt meg rolig en stund, men så innså jeg at "skjer det noe nå, så er vi helt alene om det som skjer", så jeg gikk ut for å finne forsterkninger. Jeg sa at "skjer det noe nå, og vi er der aleine, da får jeg panikk", og så bare lo jordmoren. Haha, de er greie sånn - bare ler av alt Jeg bestemte meg da for at så lenge noen stod ved meg og forklarte og veiledet skulle jeg prøve å ta imot barnet, men så endte det med at Renate sin pasient skulle inn til keisersnitt, så da ble vi heller med dit. Men herremin, hadde ikke det skjedd hadde jeg nok tatt imot et barn den dagen - og hadde fødeselen vært like brå og rask som de to foregående hadde jeg vel stått der aleine! Det er ikke alltid de skjønner at ansvarsområdet er mye mindre for sykepleiere i Norge enn det gjerne er her.


    Bildet legges ut med tillatelse fra barnets mor. Verken barnet eller barnets mor er omtalt i dette innlegget. 

    Vi hadde likevel en fantastisk uke på føden da, og det er en av avdelingene jeg håper å tilbringe litt mer tid på før jeg reiser hjem. De siste ukene er satt av til å bruke på de avdelingene vi liker best, for å lære litt mer innen de fagområdene, og jeg tror alle vil tilbake til føden, haha! Det er jo ikke rart, så skjønne mirakler som kommer til verden der!

  • Bursdagstjej



    Jeg hadde bursdag på torsdag og våknet opp til dette! Simplice, som er vår venn og sjåfør, hadde vært nede her hos oss før fuglene feis for å henge det opp før vi våknet, tenk det! Blir jo helt overveldet, jo. Sånn er det sjelden hjemme, haha.

    Kokken vår, Emilienne, hadde stått på hele dagen mens vi var på jobb, så til middag fikk vi hjemmelaget hamburger - både burgerne, brødene og ketchupen var laget helt fra bunnen, yumyum! Hun er helt rå den damen der. Renate fikk grei beskjed av henne om å dekke bordet til fast, og det gjorde hun! Så sang de, både på fransk og på engelsk, og kokken og hushjelpen spiste sammen med oss. Ble jo stappmett med en gang, har aldri blitt så mett av én hamburger før, men jeg skulle jo selvfølgelig spise mer - og så var det dessert. Ble med andre ord en ganske daff ettermiddag etterpå, haha!

    På kvelden så vi film, og hadde besøk av Mathilde - en annen jente som bor på campen. Fikk også et Afrika-smykke av jentene som jeg har hatt veldig lyst på, det er så fint! De er virkelig god tvers gjennom, de jentene. Herlighet så glad jeg er blitt i dem! Kunne sikkert bodd sammen med dem i all evighet, men de hadde vel blitt galen, stakkars.

    Hadde i alle fall en veldig fin bursdag, og fant egentlig ut at det på sett og vis er kjekkere å ha bursdag i utlandet! Man setter større pris på Facebook-meldingene ettersom det gjerne er en stund siden man har snakket med vedkommende, og det gjerne ligger et lite savn der. Ikke minst blir meldingene litt koseligere enn om man har sett vedkommende dagen før! Anbefales, altså. Takk til alle som var med å gjøre bursdagen tipptopp - spesielt jentene mine her nede, og så klart Simplice!

  • One down, two to go

    12. september 

    Herlighet, nå har vi allerede vært her i en hel måned! Eller... det er i hvert fall en hel måned siden vi dro hjemmefra, og det er akkurat to måneder til vi lander hjemme i Norge igjen. Selv om det enda er en stund igjen går tiden vanvittig fort! Jeg føler jo vi nettopp har kommet hit, men allerede er en tredjedel av oppholdet overstått.

     Jeg koser meg da, og jeg er blitt så vanvittig glad i resten av gjengen her. På samme tid som det jo blir godt å komme hjem til jul tror jeg også at savnet etter resten av jentene vil melde sin ankomst ganske så raskt. Vi omgås hverandre 24/7, og jeg tror det vil bli vanvittig rart å våkne i min egen seng søndag 13. desember og innse at de ikke er i samme hus som meg. Jeg er jo normalt en person som fort kan bli litt lei av folk, spesielt om vi bor oppå hverandre, men det har ikke enset meg her nede - antakelig fordi vi er så mange at man ikke nødvendigvis henger med samme person hele døgnet, men kanskje varierer litt mer. Jeg er hvert fall veldig imponert over hvor godt vi går overens, disse jentene er virkelig toppen!

    I dag har vi begynt på helt nye avdelinger hele gjengen, og jeg har hatt mitt livs første dag på pediatri - altså barneklinikk - som jo er noe av det jeg ønsker å jobbe med når jeg er ferdig utdannet. Som nevnt tidligere er det jo ikke det samme her som i Norge, og man bruker ikke samme tiden og oppnår samme kontakten med pasientene som en ville gjort hjemme, men det var likevel ganske kjekt. De er så skjønne og gode! Jeg er litt tilbakeholden når det kommer til trøst og sånt da, men det er rett og slett fordi jeg ikke aner hvordan de reagerer. Noen av barna blir nemlig livredde når de ser "nasara"er, altså hvite personer, så jeg tar ikke alltid helt sjansen på å gå bort og trøste gråtende barn i frykt for at de hylskriker av frykt for meg, haha.

     Gleder meg til resten av uken og håper jeg klarer å opprette en litt bedre kontakt med enkelte av barna de neste dagene for å få enda litt mer ut av det. Neste uke rullerer vi igjen, så det gjelder å bruke tiden godt!



    OBS! Innleggene kommer nok litt om en annen nå, ettersom det ble litt rot når internetten var borte halvannen uke? Beklager det.

     

  • new way of thinking

    Det er så utrolig annerledes å jobbe her nede sammenlignet med på sykehus hjemme! Det visste jeg jo selvfølgelig før vi kom hit, men jeg har vel ikke helt skjønt på hvilke måter før vi faktisk kom i gang. Arbeidsdagene er helt ulik fra det vi er vant med, og arbeidsmoralen og pasientfokuset er helt noe annet. 

    Sykepleiefokuset, og det vi får prentet inn helt fra dag én på sykepleiestudiet hjemme, er kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon. Det kan føles så utrolig banalt, fordi for oss er det så vanvittig selvsagt, og ligger til grunn for mye av det vi gjør, uten at vi tenker noe større over det. Nå som jeg er her nede merker jeg imidlertid hvor utrolig viktig del av min sykepleieutøvelse nettopp det har blitt, og ikke minst hvor avhengig jeg egentlig er av det. Her snakker jo de færreste engelsk - de fleste snakker fransk, mens noen ikke gjør det en gang - og man føler seg litt hemmet med en gang. Å for eksempel stå med en pasient som skal skifte på et smertefullt sår hjemme går forsåvidt greit, fordi du kan kommunisere med pasienten, prøve å avlede fokuset fra smertene og hjelpe til med teknikker for å takle dem - og i det hele tatt bare være tilstede for pasienten. Her blir det med en gang tjue ganger vanskeligere fordi pasienten gjerne ikke forstår hva du sier, og å berolige blir utrolig mye tyngre. 

    Videre har de et helt annet fokus her nede. Mens vi hjemme er veldig opptatt av hvordan pasienten har det, å snakke med den og fokusere mye på det psykososiale, er det her mer fokus på å få gjort prosedyrer og rutiner, og så er man ferdig. Nå mener jeg på ingen måte å snakke stygt om pleierne og legene her, som det fort kan høres ut som - de er veldig flinke og kan mye, jeg merker bare så stor forskjell på hva vi hjemme anser som viktig vs. hva fokuset ligger på her. Her er man jo også heldig om man får behandling, så noe sympati for at man har vondt er det ikke å se, man skal liksom tåle såpass. Og jammen gjør de det! De er fader meg så beintøffe disse afrikanerne at jeg blir helt imponert. Her tåler de det meste, og du må ikke tro de er lindret med smertestillende før man går i gang med smertefulle prosedyrer, som de jo blir hjemme! Her er det å bite tenna sammen og stå i det, og jeg blir søren meg så imponert over hvor tøffe de er. Aldri i livet om vi nordmenn noen gang kan matche dem!

    En annen ting er arbeidsoppgaver. Hjemme går dagene i ett med hjelp til stell, mat, mobilisering, medisinering, prosedyrer, sårskift, målinger, prøver, dokumentasjon... you name it. Her blir det veldig innskrenket. Alt av stell, mat, mobilisering osv. er det familiene som tar seg av, og helsepersonellets oppgaver blir dermed det helt reint medisinske. Det gjør at det tidvis egentlig kan være ganske lite å gjøre på jobb, avhengig av pasientene. Forrige uke var jeg på surgical ICU (kirurgisk intensiv), med svært få pasienter. Så snart man hadde gjort runden til de tre pasientene som var der hadde man på en måte gjort det man skulle den dagen. Om ikke pasientene var helt stabile i vitale tegn tok man gjerne målinger noen ganger til, men så mange som vi var i avdelingen var ikke det særlig ressurskrevende. I dag har jeg begynt på surgical ward (kirurgisk avdeling), hvor det var flere pasienter og mer å gjøre, men også her er man ferdig med jobben etter en runde rundt til pasientene. Forskjellen her er bare at vi tar sårstell på alle pasientene, hvorav de fleste sårene er ganske stygge, sånn at runden jo tar noen timer. Likevel er man på en måte ferdig med alt av arbeidsoppgaver så snart det er gjort.

    Det er likevel utrolig lærerikt. Man blir jo mer bevisst på viktigheten av de selvsagte tingene hjemme, og man ser hva man er opptatt av som sykepleier. Videre kommer man borti så utrolig mye man ikke ville sett hjemme. Vi har jo så vidt begynt, men jeg har allerede sett mange typer sår jeg nok aldri får sett hjemme, og for en som meg som synes sår er veldig spennende er jo det gull! Man har ikke det samme, eller like mye, utstyr å behandle dem med som hjemme, men man bruker det man har og gjør det beste man kan. Det er jo en lærdom å ta med seg det også...

  • New home: Ngaoundéré

    Her i gården flyr vi fra det ene til det andre, og det er ikke rom for å tenke seg om uten at resten av livet raser forbi. Jeg skulle sjekke hva det siste jeg skrev var, og fant ut at jeg kun skrev to innlegg fra Frankrike, og at innlegget før det var fra den dagen jeg fikk vite at jeg fikk dra på utveksling til Kamerun. Det er jo evigheter siden, og herlighet - NÅ ER JEG I KAMERUN!

    Det var litt av et prosjekt å bare komme seg hit, for det var ikke mye som gikk som det skulle - som jo i grunn høres ut som meg på tur. Flyet fra Istanbul til Yaoundé i Kamerun mistet vi fordi flyet til Istanbul var forsinket, men nå i etterkant virker det i grunn som hele flyet forduftet - i følge kontaktpersonen vår her nede landet det nemlig aldri noe fly i Yaoundé den kvelden. Hvert fall, i Istanbul var det bare kaos, for der ble vi sendt frem og tilbake i hytt og pine med ulike beskjeder fra hver person vi møtte på, og vi brukte sikkert bortimot 5 timer bare før vi kom oss ut fra flyplassen. Vi fikk imidlertid en gratis natt på 5-stjerners hotell der da, siden det ikke gikk noe nytt fly før neste dag, og det kan man vel ikke klage på! Neste kveld føk vi endelig videre til Yaoundé, og kvelden etter det toget vi i 16 timer frem hit til Ngaoundéré. Laaang reise, men så godt å komme frem!

    Her i Ngaoundéré bor vi på en gammel misjonsstasjon, i et eget hus. Veldig koselig område, og fint hus - og så har vi både kokk og vaskehjelp. Jeg synes jo godt vi kunne vakset og sånn selv, men vi er pålagt det for å skape arbeidsplasser, og da er det i grunn helt greit. Begge to er i hvert fall supergreie, og kokken lager fantastisk god mat! Utrolig herlige damer. 

    Jeg merker jo at det er en viss forskjell her fra Ghana på flere vis. En ting er jo språket, for i Ghana kunne veldig mange engelsk, mens her er det fransk som gjelder, som gjør kommunikasjonen betydelig vanskeligere. Det jeg imidlertid merker mest foreløbig er litt "begrensinger". Vi bor på et inngjerdet område, med vakter ved alle porter, men det er i grunn greit nok. Kontaktpersonen vår har videre gitt en del anbefalinger i forhold til sikkerhet som vi prøver å følge, som inkluderer å alltid gå to og to sammen, bruke privat sjåfør når vi skal steder, ikke gå ute når det er mørkt osv. Forsåvidt greie forhåndsregler, men i Ghana kunne jeg fritt løpe rundt i landsbyen når og hvor jeg ville, dro alene med lokal transport inn til byer, vi var gjerne ute i gatene etter det ble mørkt? Her løper vi liksom ikke rett ut for å kjøpe det vi trenger, og jeg føler jeg mister litt av den "friheten" jeg hadde i Ghana. MEN vi har det veldig fint, ingenting å klage på overhode. Jeg vet jo at det er for vår egen sikkerhet, jeg er vel generelt bare litt for naiv til å tenke at det er nødvendig, haha.

     







    Vi er jo her for å ha tre måneders sykehuspraksis, som vi begynte skikkelig med i dag. Det var vanvittig annerledes, og vi fikk vel litt sjokk alle og enhver. Ting gjøres så ufattelig annerledes her enn vi er vant til i Norge, og med varmen, lite væskeinntak og lavt blodsukker i tillegg skulle det ikke mye til før vi måtte ta en liten pause for å puste. Ting jeg normalt sett tåler å se hjemme ble plutselig så veldig voldsomt, og fikk vel litt sjokk når jeg innså at jeg ikke er så tøff som jeg kanskje tror. Håper på at det kommer seg litt etter hvert, og at jeg takler litt mer etter hvert som de første og verste inntrykkene har roet seg litt. 

    Vi har opprettet en felles blogg her nede også, så vi vil nok blogge en del på http://cameroon.blogg.no om dere ønsker å følge oss der. Jeg vil blogge her også for min egen del, men hvor ofte og mye får vi se etter hvert. Prøver å unngå så mye gjentaking, sånn at det kanskje kan være interessant å følge både her og på fellesbloggen - her vil det nok bli mer av mine opplevelser og erfaringer, mens fellesen blir generelt hva vi opplever her nede. Håper hvert fall at noen er interessert i å følge oss et eller annet sted!

  • Provence

    Et lite bildedryss fra utflukten vi hadde forrige helg til Provence. Veldig varmt, men utrolig fint. Baux de Provence anbefales spesielt!

    Olivengården Mas des Barres:

     






    Baux de Provence:




















    Foto: Cecilie W.


    Foto: Cecilie W.





    Arles:







     

  • Greetings from Montpellier

    I morgen har jeg allerede vært i Montpellier i en uke, og selv om jeg begynte på dette innlegget allerede på vei ned hit, tok det altså en uke før noe innlegg kom ut. Ikke noe nytt der, altså. Jeg har faktisk ikke engang fortalt at jeg skulle hit! Jeg nevnte jo noe om det for en stund siden, men da var det enda så usikkert, men nå er jeg faktisk i Montpellier med sine 40 (!!!) grader, for å være på franskkurs i fire uker. Jeg mener, hvor sykt er ikke det?

    Lånekassen dekket hele 18 000 (av totalt litt over 22 000 + fly), så jeg har jo vært superheldig med det, selv om det var litt klabb og babb for å få det til ( - og at de har trukket meg en del i både lån og stipend til høsten uten at jeg skjønner noe av det, men jeg orket ikke å styre mer - det får jeg bare overleve). Det hadde likevel vært vel verd pengene om jeg så måtte betale alt fra egen lomme, for opplegget er vanvittig bra! Skolen heter ILA, og jeg tar et 'combination course' som består av 20 t/uken med vanlig gruppeundervisning (maks 10 stk), samt 5 t/uken med privatundervisning, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd! Alt foregår på fransk, så er det et ord man ikke forstår - ja, så blir det forklart på fransk. Dette var definitivt litt problematisk i begynnelsen, etter 6 år uten fransk, men allerede nå henger jeg greit med i timene, så at det lønner seg i det lange løp er det ingen tvil om! Ikke minst har vi dyktige lærere, og godt miljø i timene. Anbefales absolutt!

    Ikke minst har vi fint klasserom:


    og et helt ok inngangsparti til skolen.


    Montpellier er en veldig fin by, men også, som nevnt, særdeles varmt, så til nå må jeg innrømme at jeg har vært en særdeles dårlig turist/reisende. Først og fremst har jeg jobbet overfulle uker frem til avreise, men dagene her har også tatt knekken på meg (xoxo sveklingen). Skole både på for- og ettermiddagen, samt denne varmen = totalt utslitt på kvelden. Men vi har vært litt rundt og kikket, og vært på et par sjarmerende kafeer og restauranter, og det har vært så fint! Og jeg lover å bli flinkere til uken - da har vi privattimer tidligere på dagen, og er ferdig 14 i stedet for 16, som gjør det mye lettere å utnytte dagene! Litt flinke har vi vært, da - i går var vi på stranden etter skolen (har bare privattimer tirs, ons, tors), hvor vi skal tilbake i morgen,  og i dag var vi på tur arrangert av skolen til Provence. Bilder fra denne turen kommer i eget innlegg asap (jeg skal være flink). For now - litt bilder fra uken som har gått:







    À bientôt!

     

  • KAMERUN!

    ... og Frankrike?

    I dag er en dag for historiebøkene - eller i hvert fall min historiebok. Jeg er så lykkelig at jeg kunne sikkert løst verdensproblemer på min egen lykkerus! Jeg har nemlig fått vite at jeg skal på UTVEKSLING TIL KAMERUN! Jeg er så glad! Dette har vært drømmen helt siden jeg bestemte meg for å begynne på sykepleien, og nå er det endelig offisielt. Jeg kan nesten ikke vente!

    Vi har ikke fått så mye informasjon enda, men så vidt jeg vet drar vi i september og kommer tilbake i desember, og skal dermed ha tre måneder praksis på et sykehus nordøst i landet. Det blir så bra! Vi er 6 jenter fra kullet som skal reise, og uten at det er de jeg kjenner aller best vet jeg at de er noen fantastiske jenter, og vi kommer til å få det kjempefint sammen. Gleder meg til å begynne å planlegge litt sammen med resten av gjengen!

    Kamerun er dessuten franskspråklig, og selv om jeg har hatt fem år med fransk på skolen kan jeg vel ikke si jeg er så veldig god i språket. Tanken har lenge vært å ta franskkurs, men nå som jeg vet jeg skal til Kamerun blir den jo bare større! Og hvor bedre enn Frankrike selv? Ideen slo meg for bare et par uker siden, og siden det har jeg søkt og leitet litt, og blitt mer og mer motivert. Det er imidlertid dyrt, og selv om jeg definitivt tror det er verdt det, har jeg vært usikker på hvor lurt det er å bruke mye penger på rett før jeg endelig skal ned igjen til Afrika.

    Lånekassen tilbyr imidlertid språkstipend, men i utgangspunktet for språkkurs i det faktiske landet man skal utveksle til - og før "semesteret" starter. Siden vi først skal ha praksis her hjemme blir det en umulighet for min del, men etter flere telefoner med en fantastisk kundebehandler i Lånekassen har jeg fått klarsignal om at jeg kan få dekket franskkurs i Frankrike. Ingenting er 100% sikkert før man faktisk har fått innvilget søknad hos Lånekassen, vel og merke, men så langt ser det positivt ut, og går alt etter planen nå får jeg både fire uker i Frankrike og 12 uker i Kamerun i år. Det får definitivt være plaster på såret for at det ellers har blitt fint lite reising i løpet av studietiden!

    Kryss fingre for meg, jeg tør ikke tro på noe før det er 100% sikkert, men så langt ser dette ut til å bli en av de bedre dagene så langt i år! :-D

  • med motivasjon i høygir

    Jeg er så vanvittig reisesyk (som i "godtesyk" og ikke "bilsyk") og sitter og drømmer meg bort, og jeg har så mange planer, som alltid, og samtidig venter jeg på svar på om jeg får dra på utveksling til høsten, sjekker mailen flere ganger til dagen, men nå er egentlig det unødvendig for i dag fikk jeg vite at vi ikke får svar på det før vi har fått karakteren på den forrige eksamen vi hadde, så nå driver jeg og sjekker StudentWeb flere ganger til dagen i stedet, selv om det også er helt håpløst siden sensurfristen ikke er før om en uke. Jeg mener, kan vi ikke bare få vite om vi får reise? Jeg er så spent og giret, og alle andre planer avhenger av om jeg får dra på utveksling eller ikke, og jeg vil kunne fortsette med planleggingen min , ikke om en til to uker. Gi meg styrke.



    Ellers, da. Som nevnt har jeg nylig hatt eksamen - hjemmeeksamen - og jeg tror ikke jeg noen gang har hatt en så dårlig følelse på en oppgave jeg har skrevet, så optimismen er ikke så stor akkurat der. Vi er også ferdig i praksis for en stund siden, og det var så gøy! Jeg storkoste meg virkelig, og savner det nesten hver dag. Må ha vært skikkeig heldig med avdelingen, for jeg og Mailinn (som var på samme avdeling) var de eneste som kom tilbake på skolen og sa vi godt kunne tenkt oss å hatt praksis noen uker til, så all ære til avdelingen og de ansatte der for å gjøre praksisperioden vår så vanvittig bra! Kunne ikke ha bedt om mer.

    Når det gjelder sykepleien er jeg dessuten supergiret for tiden. Før jul og praksis var jeg ikke helt i høygir, og leste vel kun fordi jeg "måtte", men etter praksisen har jeg blitt så motivert, og leser til og med pensumbøker på sengen. Ikke minst det at jeg har vært rundt andre motiverte folk, det gjør underverker! Når andre kan mye og er supermotivert blir jeg nesten litt misunnelig, så da har det smittet over i meg og jeg løper på skyer for tiden når det gjelder yrkesvalg. Til og med samfunnsvitenskapelige emner som vi begynner med nå er jeg giret på å lese om, og det var jeg i utgangspunktet ganske lite motivert for ettersom det egentlig høres ganske så tørt ut etter min mening. Skjønner ikke helt hva som har koblet inn oppi topplokket, men herremin som jeg liker det! Ah, livet...

     

    ... hadde bare karakteren kommet nå, og internasjonalt kontor fått baken i høygir. Jeg vil reise!

  • siden sist

    Jeg tror jeg stupte inn i en slags eksamensdvale, for så å aldri våkne igjen - selv etter eksamen var vel overstått. Nå har imidlertid Katrine etterlyst oppdatering, så da er det vel bare å sette i gang! Jeg er glad for det, da - jeg trenger noen som drar meg litt i halen.

    Desember:

    EKSAMEN! Trenger jeg si stort mer? Haha, jeg husker seriøst ikke noe annet av desember enn lange, tunge dager med lesing, burde-lest og frustrasjon. Altså, før ferien, så klart. 18. februar var en eneste stor stjerne på kalenderen - siste eksamen ferdig, juleferie og jeg var på vei til London. Aldri har det vært så deilig å sige ned på en stol på Flesland med en god bok i hånden, og der og da kunne jeg sikkert like gjerne gått i dvale der fremfor å ta flyet videre til London, trøtt og sliten var jeg. Men til London kom jeg meg, og videre "hjem" til Orpington, til min kjære tante og onkel.

    Normalt sett føler jeg at det er så mye jeg skal og så mange jeg må treffe når jeg først er der borte, men denne gangen hadde så og si alle dratt hjem på juleferie før jeg kom bort, hvilket gav meg tid til å slappe litt mer av. Fredag møtte jeg fine Katrine i London før hun skulle dra hjem til Bergen, og så tilbrakte jeg kvelden hjemme med tante og onkel og så på bilder fra deres fjorårstur til Sør-Afrika. Resten av helgen ble brukt på mye lesing (Jenta på Klippen - anbefales på det varmeste!), familietid, avslapping og to musikaler - Billy Elliott som jeg allerede har sett før, favoritt London-musikal nr.1, og Cats. Fantastiske begge to, og så vanvittig deilig å endelig se skikkelige musikaler igjen. Hjertet mitt trenger slikt.

    Vel hjemme var jeg klar for julefeiring, samt litt jobbing i hjemmesykepleien. Den jobben der vokser virkelig mer og mer på meg, altså - den er så fin, og selv om jeg ikke ser for meg den som min fremtidige jobb er den jaggu ikke å forakte, heller. Ellers var det litt bursdagsfeiringer, nyttårsfeiring så klart og ellers andre møter med venner og bekjente. Det er det fine med julen - da er liksom alle hjemme i Bergen, igjen. Deilig, deilig!




    Januar:

    Januar pangstartet med et aldri så lite breakdown da jeg innså at tungsinnet jeg hadde før jul ikke bare var eksamensrettet likevel, og jeg fikk en vanvittig angst for å begynne i praksis. Takket være at jeg ikke vil gi et dårlig førsteinntrykk ved ikke å møte opp første dagen tvingte jeg meg selv likevel ut, og det er jeg jammen glad for. Nå er jeg inne i min sjette praksisuke, av i alt åtte, og herlighet som jeg koser meg. Jeg er på medisinsk avdeling, men på en litt liten post som har hovedfokus på slagpasienter. Utrolig spennende, og det er så gøy når man begynner å bli så trygg på ting at man egentlig glemmer at man er i praksis og tror det er ens egen jobb! Nå skal jeg snart også ha en dag på føden, og jeg krysser alt som krysses kan for at det blir en fødsel mens jeg er der - på et lite lokalsykehus er jo ikke det akkurat noe som skjer hver dag, dessverre.

    Broren min dro forresten i militæret i begynnelsen av måneden! Det er så vanvittig rart, selv om jeg ikke lenger bor hjemme er det noe spesielt med det når han flytter så langt bort - jeg har liksom ikke kontroll på ham lenger, haha! Han har allerede rukket å ha en helg hjemme på perm, og vet dere hva? De hadde hatt sanitet den uken, og jeg tror jaggu han lærte mer den ene uken med sanitet enn jeg har gjort gjennom et halvt sykepleierstudium. Burde visst ha dratt i militæret, jeg også.


    Gammelt bilde fra skolen, sårriiii.

    Februar:

    "Februar har akkurat begynt" tenkte jeg, før jeg innså at vi allerede er en tredjedel gjennom måneden. Hva skal det være godt for at tiden går så fort? Jeg faller helt av lasset, jeg. Så langt har februar gått med til praksis, og det gjør vel resten av måneden også, før jeg er ferdig for denne gang. Jeg har imidlertid også rukket å være syk i flere dager, gått glipp av den dagen jeg egentlig skulle vært på føden, gått glipp av første time jeg hadde til blodgivning... Ja, i det hele tatt. Jeg er så og si aldri syk, men når det først inntreffer kan du banne på at det treffer når det passer minst. Akk, ja.

    FORRESTEN! Jeg tok jo opp en eksamen fra i fjor som jeg hadde så lyst å gjøre det bra på, for så å bare få en D - altså bare én opp fra forrige gang. Men jeg klagde, og tror dere ikke jaggu at jeg fikk en B?! Jeg eeer så lykkelig, livet danser! Noen ganger, altså... Hardt arbeid lønner seg til slutt!

  • forventningspress

    Det er forunderlig, hva? Hvordan ens egen opplevelse av hvordan en har prestert ikke lenger har noe betydning og ikke kan få telle - det er det faktiske resultatet alle andre skal dømme deg på, enten man er misfornøyd eller fornøyd. Om man så uttrykker på det sterkeste at man overhode ikke er fornøyd, så skal de andre vite resultatet for å kunne vite, og gjerne lage en snakkis av, hvor dårlig det faktisk gikk. Hva er greia?

    Jeg har alltid stilt skyhøye forventninger til meg selv, så høye at jeg - den skolepliktige, flinke eleven som alltid stod på - nesten gikk på veggen og droppet ut av videregående, til tross for absolutt godkjente karakterer. Den episoden lærte meg i etterkant at man ikke alltid må være best for å være bra nok, og med det som baktanke bestemte jeg meg for ikke å ha krav og forventninger til meg selv når jeg begynte på sykepleien, men å være fornøyd så lenge jeg bestod. Det varte maks et par måneder.

    Første eksamen: Hadde relativt god kontroll på det meste av pensum, bortsett fra to emner - de fikk jeg bare ikke inn, og jeg innså at det ville heller ikke feste seg før jeg hadde sett det i praksis. Eksamen kom - omhandlet i hovedsak de to emnene. Fikk en D. Ville jo helst over C'en, men minnet meg om at det ikke var om å gjøre å være best. Prøvde å være fornøyd - jeg kunne det jo tross alt ikke. Men så kom møtet med medstudentene:

    - Hvordan gikk det?

    - Det gikk greit.

    - Ja, hva fikk du da?

    - D.

    - B?

    - Nei, D. D for Daniel.

    - HVA?! Du - D? Nei, det tror jeg ikke på. Du som har jobbet så hardt og kan så mye?

    - ...

    Ja, for det er veldig lett å fortsette å være fornøyd da, når de rundt deg tydeligvis ikke synes det er godt nok?



    Hadde en ny eksamen for tre uker siden - en jeg tok opp fra første året for å prøve å forbedre karakteren. Den jobbet jeg virkelig for i fjor, men strøk. Klaget og sendte den til ny vurdering, fikk E. Tok den opp igjen i år. Fikk et eksamenssett som gjorde det vanskelig å vise hva man kan, men følte alt i alt det gikk greit - med unntak av én fatal feil. Uten å si det høyt håpet jeg likevel at det kunne kvalifisere til en C - resten gjorde jeg da greit. Karakteren kom i går: D. Ikke helt fornøyd, men forstår det kanskje - har likevel tenkt å be om begrunnelse, og muligens klage og få ny vurdering ettersom jeg vet vi hadde en streng sensor. Tenkte likevel ikke å rope så høyt om karakteren - det er tross alt ingen andre enn jeg som har noe med den å gjøre...

    Fikk plutselig en melding i dag: "Hvordan gikk eksamenen?" Skjønte ikke hvordan vedkommende visste at vi hadde fått svar, og ønsket i grunn ikke å svare - hvert fall ikke så lenge jeg visste det var flere tilstede der uten å vite hvem. To sekunder senere - melding fra en til: "Hvordan gikk eksamenen?". Visste at begge de to var med hverandre, og muligens med en gjeng andre jeg ikke betrakter som mine helt nærmeste (selv om jeg absolutt har det kjekt sammen med dem, misforstå meg rett). Fattet fort mistanke om at "dette holdes ikke tett om hvis jeg svarer", og utsatte det. Lenge. Til slutt svarte jeg den første: "Tja, bedre enn sist, men er ikke akkurat fornøyd. Menmen", før jeg fortsatte med et annet tema. Håpet det var svar nok, og at vedkommende tok hintet. Svar tilbake: "Hva fikk du da?"

    Jeg vet at jeg er ikke noe bedre selv. Jeg er nysgjerrig, og ikke desto mindre når det gjelder andres karakterer. Men jeg liker å tro at jeg tar hintet når de ikke ønsker å uttale seg videre. Jeg vet at om jeg sier karakteren til vedkommende, vil de andre nysgjerrige ganske fort få vite den. Og de er jo ikke så nær meg at de har noen grunn til å holde tett. Ikke at jeg tror alle bryr seg om hva jeg fikk, men det er noe med å kunne holde enkelte ting noenlunde lavt og privat. Siden når ble enkeltes karakterer allemannseie, liksom? 

    Jeg vil ikke si at det er andres feil at jeg setter høye krav og forventninger til meg selv, for det klarer jeg utmerket godt selv - det vet jeg. Det ligger i min natur. I tillegg er det jo en del videreutdanninger som krever et visst snitt, og det er klart at det i aller høyeste grad spiller inn. Men det at jeg ikke er sterk nok til å stå imot andres krav og forventninger til meg er nok det som preger meg mest, for det er det momentet som motvirker meg i å prøve å slakke litt på mine egne tøyler. Og hva vinner egentlig noen på det?

  • skuffelser - og lyset i enden av tunnellen

    Jeg har gledet meg så vanvittig til timeplanen for neste semester skulle komme ut, for nå har jeg vært så reisesyk i det siste at jeg har funnet ut at jeg rett og slett bare MÅ! Så jeg fant ut at så snart timeplanen kom ut skulle jeg sette meg ned og bestille, og eventuelt planlegge litt mer på de planene jeg har, for reiseplaner kryr det av oppi topplokket nå. I dag fikk vi endelig beskjed om at timeplanen var lagt ut, og ivrig og glad som jeg var spurtet jeg innpå (hvis det går an å spurte i en datamaskin?) - for å finne ut absolutt ingenting. Hver dag er fylt med felt med "Seminar", "Forelesning" eller "Tema ikkje fastsatt" - og noen dager uten noe, altså fridager. Men INGEN informasjon om hva vi faktisk har, og om det går an å gå glipp av det. Seminar er riktignok obligatorisk, men når ting er så diffust tør jeg verken stole på obligatoriske dager eller fridager - det skifter vel like fort som jeg skifter klær. Jeg vet jo det at timeplanen aldri er endelig og at det kan komme endringer, men det her? Hva var i det hele tatt vitsen med å legge det ut? Åhr, frustrasjonen bobler. I tillegg ser det ut til at begge eksamenene er lagt til midten av mars - to uker etter at vi kommer tilbake fra praksis. Men alle forelesningene? Jo, de kommer etter eksamen. Jeg skjønner ingenting, jeg. Og jeg som skulle bestille reiser... <'3

    Velvel. Hadde eksamen nummer 3 av 4 i dag, og herremin så deilig å ha det unnagjort! Har vært innstilt lenge på at jeg kommer til å stryke, og det er jeg forsåvidt enda, men jeg følte faktisk det gikk hakket bedre enn forventet. Det gjenstår å se etter nyttår - heldigvis slipper jeg å bruke julen til å tenke på det! Nå er det bare én eksamen igjen på torsdag, før det bærer rett til Flesland og videre til London. HERREMIN så godt det skal bli å komme bort! London, tante, onkel, jul og FERIE - jeg kan ikke tenke meg en stort bedre kombinasjon. Kjære juleferie, jeg er så klar for deg <3

    Bilde stjelt av Katrine 

  • good old memories

    Jeg tok meg selv plutselig i å sitte og bla gjennom gamle facebookbilder, og innså litt at jeg har jo faktisk gjort en del i livet! Jeg får ofte litt tendenser til angst fordi jeg føler livet løper fra meg, mens jeg fanatisk prøver å kaste lasso etter det så det ikke skal stikke av før jeg rekker å gjøre noe med det. Men så har jeg jo faktisk gjort noe. Jeg glemmer det litt innimellom.

    Jeg skrapte sammen noen kollasjer, bare for å minne meg selv på en liten brøkdel av det jeg har gjort, og for å kunne ha en liten mimrestund med meg selv. Det gjorde godt for et rastløst hjerte, men samtidig minner det meg om alt som venter der ute, så om en liten stund har jeg vel en million nye drømmer. Her er hvert fall et lite utdrag av opplevelser som har vært i mitt særdeles begivenhetsrike liv.

    Berlin, sommeren 2013, med fineste Katrine. Deilig tur, med herlig selskap - og jeg smakte kenguru, krokodille og en ting til jeg ikke husker (hjelp meg, Kat?) på en australsk restaurant. GØY å prøve nye ting, si!

    Bilder lånt fra Katrine

     

    November - desember 2010 dro jeg en måned til London på Europeiska Bartenderskolan, og ble jaggu meg utdannet bartender! De fleste som fikk høre at jeg skulle på bartenderskole fikk vel sjokk, og det gjør vel de fleste som får vite at jeg har vært på det den dag i dag også, og jeg kan vel i grunn forstå det, for jeg var vel ganske sjokkert jeg også. Definitivt ikke den typiske bartenderjenten, men herlighet så vanvittig gøy det var - både med læring og sosialt. Og jeg gikk faktisk ut med en B! Godt fornøyd.

    INTERRAIL 2010!

    Herlighet, hvor skal jeg begynne? Har tenkt lenge å skrive et innlegg om det, eller flere, men det blir visst aldri til. Jeg dro med besteveninnen min Grethe, og vi toget rundt i Europa i én fantastisk måned. På den tiden ville vi innom flest mulig steder, og det ble både slitsomt og travelt, men vi fikk sett mange "smakebiter" og fy søren for en bra tur! Vi hadde ikke planlagt noe særlig før vi dro, annet enn at vi skulle nedover øst-Europa og oppover igjen på vestsiden. Reiseruten endte opp med å bli Bergen - Kristiansand - Århus - Hamburg - Berlin - Praha - Krakow - Budapest - Makarska (Kroatia) - Roma - Venezia - Nice - Paris - Kristiansand - Bergen. Møtte mange fantastiske mennesker, og hadde flere spesielle opplevelser. Mer om det hvis jeg noen gang gidder å skrive et innlegg om det!




    Sist, men ikke minst - mange gode stunder med gode, fine venner. Jeg føler alle mine "gamle" venner er spredd for alle vinder, de eneste som er "der de skal" er de jeg går på høyskolen med, og tidligere kollegaer. Når det gjelder gjengen under er ingen i Bergensområdet - en er i Trondheim, en i Oslo, en i Paris, en i London og en i Southampton. Det vil si - en i gjengen er i Bergen, men hun var ikke på bildene. Makan til at folk flyr fra meg, da!

    Bilder lånt fra Katrine

    Selv om jeg vet jeg er heldig som har fått oppleve alt jeg har, lengter jeg likevel etter nye eventyr. Om under to uker er jeg endelig tilbake i London heldigvis, byen i mitt hjerte, men jeg trenger noe litt mer spestig enn det etter hvert også - selv om jeg aldri går lei London, så har jeg liksom vært der - jeg vil oppleve noe nytt. Og enn hvor mye jeg prøver å late som jeg er en tøff superhelt som kan sette ut på eventyr alene, så innser jeg jo gradvis at det er jeg faktisk ikke. Jeg trenger en reisevenn. Ikke en som sier "å, kan vi ikke reise?" uten å mene noe med det, og ikke en som mener det, men som nekter å bruke penger på det. Jeg trenger en likesinnet - en som våger å bruke litt penger på å reise, fordi det er av de beste investeringene man kan gjøre i livet, og en som synes det er spennende å dra steder ikke nødvendigvis alle andre har vært. En som blir med langt bort, for å se hvordan andre kulturer er, og som liker å snakke med de menneskene man møter der. En som ikke må planlegge minutt for minutt, men som liker å ta det litt som det kommer, og ta de utfordringer og muligheter som kommer underveis. Jeg trenger rett og slett bare en som sier "jupp, vi kjører på, så ser vi hva som skjer".

    Jeg får si som Storm i Jul på Månetoppen - "JEG VIL UUUUT!"

  • pointless

    Dette er meg i dag:

    Konsentrasjonen ikke helt på topp, altså. Det begynte så bra, og jeg droppet til og med (det er egentlig ikke noe til og med, det skjer i grunn ganske ofte) trening fordi jeg følte jeg var on a roll her på skolen, og måtte utnytte det så lenge det varte. Tipper et tok slutt ca fem minutter etter jeg skulle ha vært på trening, og siden det har forsøkene vært ganske halvhjertet. Det var klokken seks, forresten. Nå er klokken åtte. Jeg sitter fremdeles på den samme stolen på skolen. Go me!

    Det tullete (er det et ord?) er at jeg vet inderlig vel at jeg ikke kommer til å gjøre noe mer i kveld, men jeg tror visst at så lenge jeg bare sitter på skolen vandrer stoffet inn av seg selv, så da blir jeg sittende, da. Jeg er ikke mye overrasket om jeg fremdeles er her om to timer, fremdeles uten å ha gjort noe. Eller... da har Farmen begynt, så da bør jeg være hjemme. Men om halvannen, da... er her sikkert fremdeles da. Jeg blir helt oppgitt.


    Bloggen er, som dere merker, ikke av så høy kvalitet for tiden - beklager det. Men så er ikke jeg av så høy kvalitet for tiden heller, så jeg tenker det gjenspeiler meg selv ganske godt. Og det er jo fint med en blogg hvor personligheten kommer frem helt på ekte, eller hva? Vi får si det sånn. Den kvaliteten kan vi snakkes om i et annet århundre.

    ... og nei, den har vel aldri vært av særlig høy kvalitet, for dere som stusset på det. Lenge leve livet!

  • å sitte på vent

    Når en av hovedgrunnene til at jeg begynte på sykepleien var for å kunne dra ut med Leger Uten Grenser og jobbe i felt, og være der innsatsen virkelig kan gjøre en forskjell, føles det ufattelig maktesløst å sitte her hjemme i Norge, kjenne det krible i alle muskler og ledd i kroppen, og ikke kunne reise ned å være med å jobbe mot ebola. Hjertet er allerede dratt ned dit for lenge siden, og venter på at jeg skal komme etter, men topplokket og resten av kroppen er ikke ferdigutdannet før om halvannet år. Ikke har den nok klinisk erfaring heller, som jo binder meg ganske fast her i Norge foreløbig.

    Jeg er nok ikke helt som de andre jeg går på sykepleien sammen med. Mens spennende prosedyrer og enkelte andre småelementer gjør medstudentene mine motiverte, er ebolaepidemien det som har tent flammene sterkest i meg de siste månedene. Å lese nyhetsbrev fra Leger Uten Grenser gjør meg bare sikrere og sikrere på at jeg er på feil plass, men øker samtidig motivasjonen for å gjøre det bra og etter hvert kunne komme meg nedover dit jeg føler jeg burde være. Videre får jeg grei beskjed av familie og venner om å holde meg hjemme. For nå, og de neste par årene, er jo ikke noe annet aktuelt uansett, siden jeg ikke har erfaring nok, men på sikt vet jeg selv at jeg må ut. En venninne ga meg beskjed om at jeg ikke måtte være egoistisk, men tenke på henne også, og derfor holde meg hjemme. Jeg skiftet tema så fort som mulig fordi jeg visste at jeg ikke kunne love henne det.

    Det er surt å sitte og se på at Helsedirektoratet og Leger Uten Grenser ønsker flere helsearbeidere, men vite at du ikke kan. Og det er surt å se at mange melder seg, og føle du burde vært en av dem. Når det er sagt er jeg utrolig glad for at det er en del som melder seg, og håper på enda flere, behovet er jo enormt! Og på sett og vis må jeg si jeg er glad for at en nordmann fikk ebola. Jeg er sjeleglad for at hun ble frisk, og jeg skulle så klart ønske at hun slapp! Jeg unner ingen å bli alvorlig syk, især ikke av ebola, men når alt kommer til alt tror jeg hennes sykdomstilstand til en viss grad spiller inn på situasjonen i Vest-Afrika. Av en eller annen tåpelig grunn må en av våre egne (evt. bare noen av vestlig opprinnelse) bli rammet før vi virkelig åpner øynene her hjemme. Jeg skulle ønske hun hadde sluppet å bli syk, men det at hun ble smittet gjorde at vi nordmenn i større grad rettet fokus mot Vest-Afrika og ebolaepidemien, og det er jeg glad for. Det er nå etter at hun ble syk at fokuset på å få tak i flere norske helsearbeidere ble økt, og det var først etter at de første vestlige ble smittet at mediene, og folk flest, for alvor rettet øynene mot alvoret i situasjonen. Det er synd, men det er dessverre slikt som må til for at vi for alvor skal bry oss.

    Nå vil jeg ikke dra alle under én kam, for jeg vet at engasjementet har økt, at flere bryr seg, og jeg vet at jeg ikke er den eneste som brenner for dette. Samtidig vet jeg at folk kan bry seg uten å nødvendigvis ville dra ned dit, og det er viktig! Jeg mener ikke at vi skal sende ned alt mulig mannskap, for man skal virkelig være motivert for å dra ned, og man skal ha tenkt nøye over hva konsekvensene kan bli. Jeg vet jo selv at jeg er motivert, men om jeg så hadde kunnet... jeg vet ikke om jeg hadde vært klar likevel.

  • chaos

    Du vet når tekster og blogginnlegg plutselig bare formulerer seg inni hodet ditt, og alt blir riktig, men før du kan finne frem macen og taste ordene inn i et dokument må du bare gjøre ditt og datt, og når du endelig setter deg ned med maskinen og de nøye komponerte setningene endelig skal få utløp, så er de bare vekk... Åhr, jeg blir så irritert! En av mange grunner til at cyberspace knapt vet at jeg enda lever.

    En annen grunn...

    Vi har vårt desidert tyngste semester på skolen nå, og det er ikke få gangene jeg har vært inne på tanken om å ta et års permisjon - hvordan i all verden skal jeg lære alt før jul, liksom? Likevel har kløna her meldt seg opp til forbedring av en av fjorårets eksamener, så i stedet for to krevende eksamener, en praktisk test og en god del studiekrav før jul, har jeg nå tre omfattende eksamener - i tillegg til alt det andre. Hvordan det skal gå kan ikke engang gudene vite. (Lyspunktet i elendigheten er at grunnen til at jeg har en ekstra en nå er at jeg forhåpentigvis er langt borte fra Norge neste år, når jeg egentlig hadde tenkt å forbedre den. Fingers crossed).

    Jeg har dessuten innset at jeg har en elendig studieteknikk, eller kanskje rettere sagt ingen studieteknikk i det hele tatt. Hele tiden har jeg tenkt og trodd at jeg har jobbet flittig og fornuftig, men det har jeg skjønt at ikke er reelt. Den er i hvert fall ikke mye effektiv. Anatomi var nok det jeg brukte aller mest tid og energi på i fjor, og følte jeg jobbet godt med stoffet. Skrev masse notater, og omformulerte alt til mine egne ord. Trodde jeg. Når jeg nå tok frem igjen notatene fra i fjor forstår jeg jo knapt ingenting - jeg har jo nesten gjort det mer komplekst enn læreboka selv! Så midt oppi all "hvordan skal jeg kome gjennom alt?"-tankene jobber jeg også med å finne nye, bedre og mer effektive studieteknikker. Noe system og plan for lesingen har jeg hvert fall ikke, og jeg føler alt flyter rundt i en suppe, med meg selv oppi. Jeg skal være så glad når jeg er gjennom dette.



    Denne oppsummerer egentlig livet mitt ganske godt for tiden.

    Så. Hovedfokuset mitt fremover blir nok å sortere alt som sorteres kan, og prøve å løfte hodet over vannet. Om noen har noen geniale tips til studieteknikk eller andre ting som kan lette hverdagen mottas de med takk! Per nå føler jeg at jeg står på ganske bar bakke.

  • .

    Av og til, noen få dager sånn i ny og ne, føler jeg meg bare helt tom. I dag er en sånn dag. Det føles som jeg er langt nede i en bølgedal, samtidig som jeg føler meg helt tom for følelser. Men så har jeg det helt fint. "Sånn er vekter", sier Elisabeth. "Vi vekter trenger en dag i ny og ne til å bare ligge på lading for at vi skal kunne være på topp hver dag ellers". Jeg vet ikke hvor mye jeg tror på stjernetegn og horoskop, men jeg kjenner meg i hvert fall igjen i mye av det hun sier.

    Det er en så rar følelse, og jeg forstår aldri helt hva som utløser den. I dag formiddag kom jeg endelig i gang med å lese sykdomslære, og var ganske fornøyd med meg selv. Videre var det middag hos bestemor med min tante og hennes familie, før jeg så leste ferdig et kapittel når jeg kom hjem. Kvelden satte jeg av til filmkos alene, og dagen har alt i alt vært veldig fin. Men så sitter jeg her sånn delvis uten følelser.

    Alt er liksom borte. Ting betyr ikke noe. Jeg føler meg ensom, men ønsker ikke å være med noen. Ikke er jeg ensom, heller. Og så vil jeg ingenting. Som regel vil jeg så mye at jeg blir helt stresset av at jeg ikke kan klare alt. Nå vil jeg ingenting. Forstår ikke hvorfor jeg går på sykepleien, for gnisten er der ikke i kveld. Men så vil jeg ingenting annet heller. Ingen yrker drar meg mot seg, ingenting frister. Kan like godt la være å gjøre noe. Frister ikke å reise heller. Kan like gjerne bare sitte her. Ensom.

    Jeg forstår det ikke. Jeg finnes ikke ensom, ikke egentlig. De siste ukene har det sosiale livet mitt gått sånn i ett at jeg har fått helt noia. Pleier jo å ha alenetid minst et par dager i uken. Jeg er jo virkelig ikke ensom. Greit at man trenger et par dager til å lade opp, men må man bli så rar, da? Så tappet for følelser. Skjønner det ikke.

    Så går ukene sånn. Plutselig kommer en ny sånn dag, helt uten forvarsel. Hver gang føles lik, samtidig som de er helt ulike. Alltid litt nedfor normalen, men samtidig følelsesløs. Tom. Men tankene er forskjellige. Noen ganger er jeg langt nede. Dagen etter forstår jeg ingenting av det, og ler av hvor tåpelig jeg har vært. Andre ganger er som i dag. Tappet for følelser og vil ingenting. Men jeg blir like mye tatt på sengen hver gang. Plutselig bare er man der. Ingen forvarsel, ingen tegn. Plutselig er alt borte.

    Det er sikkert bare jeg som er rar. Forstår det ikke helt selv. Hvis dette er lading, er det i hvert fall en veldig merkelig form for lading!

  • life as it is

    De nye bollene jeg snakket om ble visst godt stekt, men det er vel meg i kjent stil - ingen grunn til å forandre på deeet!

    Vel, siden sist har jeg:

    Og dette:

    For ikke å snakke om crossdressparty:

    Og så klart tidenes høydepunkt:





    Operert ut visdomsjeksel nr. 1 av 2. Sjekk den hevelsen, jeg tuller ikke når jeg sier at hele kullet lo når jeg kom inn i auditoriet. Og det inkludert folk jeg aldri snakker med. Da ville jo jeg helst smile da, typ "ja, vi kan være venner", men det kan jeg heller ikke. Spise, smile og le er ting jeg bør gjøre i minst mulig grad disse dagene. What a life.

    Siden sist har jeg også hatt helt insane reisefeber! Jeg mener, det er seriøst så vidt jeg klarer å holde beina plantet på jorden og jeg er nesten på nippet til å droppe ut av skolen bare for å reise. Men den reiselysten der kan vi heller ta en annen dag, nå må pasienten sove.

    Adios!

  • back to life

    Endelig har hverdagen innhentet meg igjen, og rumpen er trygt plassert tilbake på skolebenken. Sommerferien var sårt trengt og kom som bestilt, men jaggu er jeg glad jeg endelig kan komme tilbake til skolehverdagen og ikke minst treffe igjen alle venner og bekjente. To måneder ferie er litt i lengste laget.

    Bloggen tok visst ferie sammen med meg, men det var gjerne like greit. Mye har skjedd siden sist, men likevel ikke så mye at det har vært noe interessant å skrive om. En periode trøstet jeg meg med at "det er jo ingen andre bloggere som oppdaterer bloggen heller", men det snudde jo det også, så alt i alt har jeg vel bare latskapen min å takke. Vi får tro at det blir andre boller nå som jeg er tilbake i en normal hverdag igjen.

    Jeg hadde jo store planer om å reise litt i sommer. Så hadde jeg jo også store planer om absolutt ikke å jobbe i sommer, men det tok jo en stor u-sving når jeg tydeligvis mistet hodet et sted mellom februar og mai. Det preget nok arbeidsmotivasjonen litt når jeg innså at jeg helst burde hatt ferie, men alt i alt gikk det fint også, og jeg kan vel ikke si at jeg angrer. Jeg trenger erfaring, og jeg trenger penger. Dessuten er hjemmesykepleien et helt perfekt arbeidssted for en sykepleiestudent, for man kommer borti så sinnsykt mye forskjellig. Jeg sier ikke dermed at jeg kan absolutt alt, men når vi nå lærer nye prosedyrer til høsten har jeg i hvert fall sett en del av det fra før, og kan kjenne meg litt mer igjen. Forhåpentligvis gir det meg en liten fordel.

    Ellers har sommerferien bydd på opplevelser og følelser i et vidt spekter, men der det meste stort sett har vært bra. Herlig sommerbryllup på Sola, etterfulgt av en liten uke på fotballcup i Kristiansand/Vennesla med laget til min søster. Hva som gjør det vet jeg ikke, men jeg elsker å være med de jentene på cup, eller generelt bare se dem spille kamper. Når det i tillegg gikk så bra som i år, hvor de stod som cupvinnere på Sør Arena, kan det jo ikke bli stort bedre! Med sørlandsbesøk følger jo selvfølgelig en obligatorisk tur i Dyreparken, til min store begeistring. Jeg kunne sikkert bodd i Dyreparken, jeg synes det er så fascinerende og gøy med dyr, haha!








    Nå er vi godt i gang med fadderuker her på Stord, og gjett om det tar på! Nå er jeg verken fadder eller fadderbarn i år, men det ser jeg egentlig bare på som positivt, for da kan jeg være med på det jeg vil, og ta en rolig kveld når det passer best. Etter to dager på kjenner jeg hvert fall at det gjorde seg med en lang dag helt av! 

    Håper alle har hatt en fin ferie, og er supergiret (høhø) for å komme tilbake til hverdagen igjen! Jeg kjenner i hvert fall at det ikke er så langt unna sannheten for min del :-)

  • I taket lyser stjärnorna

    Denne filmen:

     

     

     

     

     

     

    ...

    I say no more.

     

     

  • finito finale

    Hybelen flyter, alle pensumbøker er dratt ut fra sine vante plasser og jeg ligger som et slakt på sofaen; hjemmeeksamen er mer eller mindre overstått. At en oppgave kunne suge ut så mye energi, og at småting som måtte gjøres utenom plutselig virket så uendelig viktig, hadde jeg aldri trodd, men jaggu har jeg måttet sitte to hele dager for å taste ned tretusen ord på et dokument. Hvor i all verden forsvant konsentrasjonen?

    Jeg er så sliten, glad, lettet og lei, og herregud jeg har snart ferie!!! Den har virket så uendelig langt vekke, men nå er den bare rett rundt hjørnet! I morgen skal det feires med åpningskampen i VM, jeg tror ikke det kunne blitt bedre. Herlighet, har jeg sagt hvor lettet jeg er???





    I morgen bærer det en snartur inn på skolen for å fikse noen smådetaljer på referanselisten før jeg offisielt leverer oppgaven inn. Seriøst, jeg føler jeg akkurat har skrevet ferdig en bachelor, hva skjer med meg?

  • life nowadays

    Herlighet, som jeg elsker markeder! Det være seg mat, vesker, håndlagede ting eller dill og dall. Det å bare vandre rundt blant mengder av boder med alt mulig, for ikke å snakke om alle menneskene som samles! For en gangs skyld fikk jeg et lite inntrykk av hvordan Borggato må ha vært for mange år siden, da folk fremdeles handlet grønnsaker på torget, og butikkene oppetter gaten ble foretrukket fremfor Amfi-senteret - den gang det fremdeles var folk i gatene! Hvorfor gjør vi ikke dette oftere?

    Jeg koste meg hvert fall glugg da jeg kom til det jeg fant ut at var et europeisk marked, hovedsakelig med salg av mat og knask, men også litt vesker, armbånd og lignende. Penger har jeg ikke, men jaggu glemte jeg det der jeg hamstret inn av alt mulig - tross veldig stive priser. Hvor ofte får man så mye ulik internasjonal mat på Stord, da? Og herlighet, bortsett fra det åpenbare - at jeg aldri har vært i Spania - hvorfor har jeg aldri smakt paella før? Ny favorittrett uten tvil! Akkurat passe smakfullt, jeg kunne spist det i evigheter. Herlighet, jeg gleder meg allerede til neste "europeiske marknad" - om et år!





    I morgen braker det løs med hjemmeeksamen -  helsefremmende og forebyggende sykepleie til mennesker i alle aldre. Første hjemmeeksamen i mitt liv, det stemmer fremdeles ikke helt i topplokket at man faktisk kan sitte hjemme og skrive eksamen, men jeg liker tanken på det. Det gir meg i hvert fall litt bedre tid til å kunne formulere meg bra, noe jeg absolutt ikke klarte på eksamen til jul. Oppladningen i kveld ble en liten kveldstur med fine Marlene ned til sjøen. Se på dette da, kan noen si at Stord ikke er idyllisk og fint? Fineste øyen jeg vet om 

     

  • Picture Szczecin

    Da var jeg vel hjemme etter en rolig og fin tur, og selv om det er herlig å være på reise er det jammen godt å komme hjem igjen også. Siste dagen ble ganske slapp og avslappende, med timer på kafé, og ikke minst en siste tur rundt i parkene. Da jeg gikk i parken nærmest hostellet kvelden før jeg dro fikk jeg også sett hvor flinke de faktisk er å benytte seg av uteområdene sine. Jeg var overbevist om at det kom til å være rolig og lite folk da jeg kom bort, men jeg kom rett inn i en eneste stor folkemasse! Ved fontenen stod det samlet sikkert 50-100 personer i treningstøy, i tillegg til noen som allerede var i gang med å jogge rundt parken. På gresset var det "hundetreff", noen gutter som kastet frisbee og en gjeng som satt i en ring og sang og messet. Jeg skal ikke snakke for hele landet vårt, men jeg har i hvert fall aldri opplevd en park i så aktiv bruk av så mange ulike grupper. Well done, Szczecinere!

    Nå tenkte jeg bare jeg skulle slenge inn litt bilder fra turen før jeg suser ned til Leirvik på "internasjonalt marked". Det er ikke store greiene, tror jeg, men visstnok mange boder oppover i Borggato med ulik internasjonal mat til salgs, og mer skal det ikke til for å få meg ut av huset! Bedre lokkemiddel finnes bare ikke.

    Skogstur i Szczecin

    Rozanka Rose Garden



    Teatr Letni im. Heleny Majdaniec - uteamfi



    Parken "min"  

    Skulpturen av de tre fuglene er en hyllest til polakkene som gjennom tusen år har formet Polens historie - en fugl for dem som formet den fra Polens begynnelse, en for dem som former landet nå, og en for dem som vil vedlikeholde og styrke landet i fremtiden.

    Skulpturen av Pave Johannes Paul II er til minne om hans besøk til Szcecin.










  • hits